Travel

Cala d’Or

Kjære vakre Cala dÓr. Vi har hatt det så utrolig fint, men alt skjedde så fort. Vi fløy ned tidlig Lørdag og brukte ettermiddagen på å finne en butikk. Alt er stengt rundt lunsjtider men vi fant til syvende og sist en Spar hvor vi kjøpte oss litt frukt og potetgull før vi fant en iskrembar og eplet nesten gikk i søpla. På kvelden spiste vi ved hotellet og fant ut til vår store overraskelse at maten var inkludert i prisen. Er det mulig å overse det sier jeg bare.. Jeg syns det var en dyr ferie ser du…

Så gikk dagene seg til og vi spiste frokost så tidlig som mulig. Gikk til solsengene, spiste lunsj når vi var sultne, drakk Pina Colada når vi var tørste og tilbake på hotellet når vi var solbrente. Så var det middag, vin og en tur på byen. Vi har stått på paddle board to ganger, spilt mini golf og tatt en kjøretur i leiebilen. Vi valgte Mallorca fordi vi kunne fly ut av Prestwick og Cala dÓr fordi vi ble tipset av noen på jobben. Hotellet var uten barn og vi var bare så klare for sol, hav og mye mat. Jeg vet ikke hva jeg forventet men jeg bare elsket det. Hotellet og betjeningen var helt topp og bassenget lå ved en klippe i havet. Vi hoppet ned i havet, tok trappen opp og slapp unna all sand (og barn!) Alt var bare så lettvint og nærme. Og så uendelig vakkert. Vi har latt mobil og klokke ligge igjen på rommet og bare vært oss?!

Jeg leste ut to bøker: En mann ved Ove og Hypnotisøren. Førstnevnte er den aller beste boken jeg har lest i hele mitt liv. Jeg lo så tårene trillet på en side, og gråt av den neste. Jeg begynte å lese den igjen etter Hypnotisøren og gråt da også. Er ikke håp sier jeg bare.. Hypnotisøren var helt OK, hverken mer eller mindre. Nå har jeg lest så mange krimbøker at jeg kan nesten oppskriften. Men det blir liksom ikke bedre enn Harry Hole, desverre. Men jeg vil gjerne se filmen, for den tror jeg er bra 🙂 Så nå har jeg kjøpt A man called Ove til Howie, og jeg skal kjøpe alt Fredrik Backman noen gang har skrevet. For en mann!!

Ellers har vi laget noen nye husholdsregler hjemme. Kun se på tv når vi skal se noe spesielt, ellers skal den være avslått og jeg vil veldig gjerne bruke det lille jeg har av fritid til å lære meg en nytt språk. Jeg har tenkt lenge på hvor lite vi lærer av å ikke bruke tiden vår riktig. Så valget har selfølgelig (!) falt på spansk og jeg vil veldig gjerne lære mange ord før jeg melder meg på et språkkurs.. Vi får nå se, men jeg følte meg så inderlig teit i Spania da jeg bare klarte å si en, to, takk og Pina Colada… Det holder liksom ikke i lengden…

Uansett, her kommer et lite dryss av bilder fra uken på Mallorca ♥

Jeg er så utrolig heldig som skal gifte meg med Howie.

Eventing

My horse is ace

Jeg har endelig summet meg etter lørdagen, har fri i kveld og kan derfor ta meg noen minutter med blogging. Og dessuten fikk jeg bildet i posten så da var det bare å ta frem macen!

For.en.helg sier jeg bare! Det gikk over all forventning og litt til. Vicky startet lørdagen  rett etter 8 og hadde en veldig fin dressurtest, èt stopp i sprangen og neeeesten feilfri i feltritten, med en tidsfeil for å ri for raskt. Min dressur gikk også kjempe-kjempebra. Jeg brukte lang tid på å varme opp og sjenkelvikinger fram og tilbake, øst og vest. Jeg fikk han konsentrert og ungikk å galoppere. Vi fikk komme til alle banene selv om de hadde pause og gjorde det samme rundt der. Han begynte skikkelig gira men roet seg etter hvert og var klar når det ble min tur. Vi gjorde ingen feil i det hele tatt, men fikk selvfølgelig minus fordi det gikk for sakte, noe jeg var fullstending klar over. Totalen ble 38.08 feilpoeng (61.92%) og tommel opp etter en mye vanskeligere test enn sist. Fikk 7 poeng to steder og var fornøyd!

Deretter var det sprangridningen som gikk lekende lett, etterfulgt av sykt nervepirrende feltrittsbane. Hadde jeg sett banen før jeg meldte meg opp, hadde jeg aldri gjort det. Det var mye større og teknisk vanskelig.

Men hesten min fløy virkelig. Jeg visste jeg var nærme en litt for rask runde så tok meg god tid. Men endte FORTSATT med feilpoeng fordi jeg var for rask og datt akkurat ut av plassering på en sabla god (men sykt irriterende) 11. plass. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle kjempe om plassering på våres tredje stevne, i en international 90. Nå er det bare å ikke være så høy på pæra, øve enda mer og ha fullt fokus fram til våres neste stevne i midten av Juni – Warwick Hall.

 

 

Eventing

Floors Castle and my first BE90

This post, unlike the others, will be written in English. I don’t have access to my Norwegian keyboard and can’t be asked to copy and paste all the funky letters.


Good morning all! I have a new event this weekend – Floors Castle! Apparently it’s even posher than Dalkeith, (which was the nicest park I have ever been to), so to say I’m excited is an understatement. I am buzzing….. I packed most of my gear last night, and this morning when we took Rebel in from the field. He’s been living outside for over a week now and I hope that will take the edge off him for the dressage test. But I know from experience that horse can run on adrenalin so you never know. If he’s AS BAD tomorrow I’m half tempted to give him some calmer before the event, but I rather not, as he will compete in three disciplines and needs the oomph. Wish we did the Cross Country first to get rid of the steam, lol.

Vicky, Leah and Tommy (the horse) picked me and Rebel up from the yard and we are now heading south to beautiful Floors. Vicky will ride Mili tomorrow at 08.06 AM…. Which is early even for me. You need loads of time to plait, tack up, get your number, pay your entry and warm up before you can enter the ring… Then it runs quickly to the last discipline – XC. I am not in before 10.20 ( I think) so will help Vicky as much as I can in the morning.

I am doing my first 90cm, and those 10cm from 80 will feel like a meter. It’s the same level of dressage, and I feel confident enough in the jumping ring but very nervous for the cross country. I know some of the jumps will be well over a meter as they can raise them with brushes… I hope I can stay calm, positive and ride forward even when he gallops 100 mph…

Either way, it will be a really good weekend with the girls and its always an experience, – an important element for future events.

 

Glasgow, Hverdag

Jentene feirer forlovelse

For en fin helg dette har vært! Lørdag red jeg grytidlig på morgenen før jeg gikk tur med Mumford og støvsuget huset. Deretter så jeg fem timer av Badminton Horse Trials før jeg sminket meg og gjorde meg klar for kvelden i Glasgow. Vi skulle ta toget klokken 5 og jeg måtte kjøre bilen til jobben til Howie så han slapp å gå hjem etter èn uke på fotballfylla, flytur fra Barcelona og kveldsvakt på jobb….

Første stoppested var Corinthian med fine drinker i godt selskap. Det er faktisk en stund siden vi var samlet i Glasgow, noe som er helt tullete for det er kun 40 minutter med tog, men det var desto morsommere på Lørdag. Vi kom nesten for sent til Sapporo-bestillingen vår, men var heldig nok til å beholde bordet! Lauren anbefalte restauranten og den skuffet ikke. Kanskje ikke heeeelt hundre prosent på servicen, men jeg gir dem en god 7. Maten var uansett veldig god og jeg var helt i hundre over å spise sushi igjen! Det ble to typer sushi til forrett og Beef Teriyaki til hovedrett. Altså den var så god og jeg ble nesten litt stum! Tror vi alle hadde det helt toppers!

 

Og før vi vendet nesa hjemover stoppet vi for enda en cocktail men fant fort ut at det ble den siste. Det finnes ikke noe verre enn å ta det siste toget hjem fra Glasgow en lørdagskveld, uansett hvor full man er. Det har jeg gjort èn gang og aldri igjen! Makan til unge (og gamle for den saks skyld) drittsekker skal man lete lenge etter og toget hjem i 11-tiden kunne ikke passet bedre. Jeg ble hentet av Howie som jeg ikke har sett på nesten to uker og lille Mumf selvfølgelig! Det var altså en veldig koselig og akkurat passe mye alkohol gjennom kvelden! Våknet tidlig uten hodepine! Bonus!!

Eventing, Livet med hest

Dalkeith Horse Trials – Oppsummering

Da vi omsider kom oss fram til stallen kvart på 7 var det liten tid til å gå banen med en instruktør. Vi bestemte oss derfor for å ta det med knusende ro, og etter at Rebel hadde fått middagen sin kjørte vi til Dalkeith Country Park. Været var helt fantastisk og solen skinte for oss. Mumford løp rundt og snuste på alt mens vi spiste litt potetgull før gikk feltrittsbanen. Howie ble kjempeimponert og det gikk opp for han hvor viktig dette stevne var. Hindrene var gjennomfort og vannet var rodlig. Jeg tok bilder av alle hindrene som jeg senere gikk igjennom før jeg la meg. Mumford fikk gå uten bånd siden det ikke var noen andre der og vi tok det som en fin kveldstur. Howie var veldig engasjerende og vi snakket om hvordan jeg skulle ri på alle strekningene. Noen hinder var vanskelig å komme til, men ingenting Rebel ikke kunne hoppe. Han tok alt på strak arm sist sa jeg følte meg veldig trygg.

Vi sjekket inn på Ledburns Inn og spiste god middag før vi var i seng rundt 11. Jeg drømte Rebel hadde fått infeksjon i øye over natten og kunne nesten ikke vente med aa reise til stallen for å gi han frokost. Han var våken og klar i hodet. Vi gikk en spasertur i sola for han ble striglet og flettet. Vi kom fram til Dalkeith i god tid og tok med oss Mumf for å hente startnummer, før vi var klare for dressuren… Som altså gikk rett vest.

Jeg vet ikke helt hva som skjer med oss i dressuren men jeg blir altså så utrolig nervøs. Jeg priser herren hver gang jeg ikke blir disket liksom og rir nok veldig anspent. Han slappet ikke av et sekund og hadde høyere puls når han var ferdig med testen enn etter fem minutter med feltritt. Vi endte å 57% og tok med oss 43 feilpoeng i sprangen hvor vi hadde en bom ned. Det var ikke uflaks en gang, bare elendig ridd.

Så litt skuffet var jeg jo men enda mer slappet jeg av før feltrittet. Jeg var jo ikke i nærheten av plassering så tok det litt med ro. Jeg kom inn på oppvarmingen og vi begge var helt avslappet. Han var så deilig å ri, så kontrollert. Hoppet kun tre hinder før det var våres tur og jeg hørte i mikrofonen at rytteren før meg fikk et stopp på hinder nummer 17. Det var et av hindrene som var bygget opp med busker, rett etter en nedoverbakke og en 90 graders vinkel med tre galoppsteg før sats. Det var altså ikke lange stubben hesten har å fokusere på.

Vi fikk startsignal og vi satte avgårde. Han hoppet alt latterlig enkelt og fløy som en virvelvind på slettene der. Jeg tror jeg smilte fra øre til øre og roste han hele veien. Vi hadde fin flyt helt til nummer 10 hvor jeg tok han ned i skritt for å vende nesa i riktig retning for å unngå stopp, deretter bar det til vannet som var nummer 14 hvor han sakket av farten. Jeg gav han et spark og vi kom oss fint gjennom det røde vannet ut av kombinasjonen uten feil. Puh!! Så bar det videre og 15 og 16 før det var en lang strekning til hinder nummer 17. Jeg var i feil galopp og tok han ned i trav før jeg fattet en ny (og veldig kontrollert) galopp mens jeg pushet han så langt til høyere som mulig. På den måten fikk han mer tid til å se hinderet og idèt jeg svingte til 17 sa jeg “IT´S THIS ONE REBEL!” og han hoppet så fint som bare det. Deretter bar det mot mål og jeg var overlykkelig når vi krysset linjen uten et sabla stopp! Jeg gråt en skvett når jeg skrittet han ned og hørte en liten gutt i familie si til moren sin: “Look mum, the horse is smiling”. Så gråt jeg litt til ♥

Vi var tre sekunder under optimaltiden noe som er helt perfekt i mine øyne, og endte opp midt på resultatlisten. Vi fikk ingen premie, men jeg har virkelig troen på vi en dag skal få det til. Bare vi får årning´s på de dressurnervene så…

Livet med hest

Når du får motorveien stengt en fredag ettermiddag

Det var jo dette innlegget jeg skulle skrevet først, egentlig tidlig forrige uke. Men så skjedde det litt av hvært og hodet satt ikke riktig skrudd fast. Jeg hadde til og med forhåndskrevet et innlegg som skulle publiseres fredag ettermiddag, på vei til Edinburgh. Jeg tror jeg skrev om hvor organisert jeg var, at alt var pakket, hesten var ren og pen og vi var superklare for en fin familie helg med hund og hest…

Takk og lov at jeg ikke publiserte det innlegget, for vi hadde ikke kjørt lenger en 30 minutter før lastebilen koker og vi klarer så vidt å komme oss på siden av motorveien. Vi ringte utleierne som skulle komme med en gang og jeg tok meg friheten til å sjekke om hesten hadde det greit. Gav han gulerøtter, litt kos, og lukket vinduet for all trafikken. På vei ut ser jeg en politibil og politimenn som snakker med Howie. Ble forklart at vi ikke kunne parkere her da det var farlig for annen trafikk. Jeg hadde lyst til å være litt ufin men forklarte veldig godt at vi  ikke hadde stoppet med vilje og ville helst sett av vi kunne kjøre videre på stevne. Han foreslo vi ble kjørt på verksted, men var intetanende om Rebel som sto bak. “It seems like we have a problem here”, klarte han å presse ut og jeg gav han nesten stående applaus. I tiden frem til utleirne kom med verktøy var de under panseret i 30 minutter og brukte all vannet vi hadde med oss. Det viste seg å være hull på slangen så det var lite vi fikk gjort før vi fikk mer hjelp.

Vi ventet i bilen våres mens konstablene ventet i sin. Redningen kom etter nye 30 minutter, med verktøy, en Land Rover og splitter ny hestehenger. De gjorde alt de kunne med det de hadde,men fant fort ut at bilen måtte på verksted. De sa jeg måtte flytte hesten på hengeren og ta den videre, noe jeg ble lettet for å høre. Helt til jeg regnet ut to pluss to og så for meg Rebel galoppere midt i trafikken… Jeg nektet plent å ta ut Rebel, og politiet måtte tilkalle ekstra hjelp for å stenge av motorveien… En patrulje på toppen av bakken, og en ved oss. “The last car passing is Mini”, får vi beskjed om gjennom radioen. Og når den lille bilen tutet forbi ble det helt stille. Jeg tok ut Rebel fra lastebilen og bort til hengeren, som han absolutt ikke ville inn i… Vi prøvde med mat, longeringsline og det vi hadde tilgjengelig. Helt til jeg ble så oppgitt at jeg klasket han på rompa og han skvatt inn.  Da åpnet de veien og vi kjørte til Edinburgh i en Land Rover… To timer senere enn antatt.

Jada, så vi var på Twitter og radioen, og var årsaken for kø hjem en fredagsettermiddag. Man har ikke levd før man får motorveien stengt, ler Howie, vel vitende om hva som skulle skje dagen etterpå. Jeg syns han tok det fint ser du…

Bryllup

Ut av det blå og en ring rikere

Helgen i Dalkeith fortjener et eget innlegg, for maken til turbulente dager skal man lete lenge etter. Men da vi omsider kom oss hjem hadde vi litt over en time på å gjøre oss klare for en middag ute med Jacob og Lauren. Lauren sendte meg melding for noen dager sider og lurte på om vi hadde planer for lørdagskvelden. Jeg syns det passet helt ypperlig at de ble med ut (på noe som visstnok var litt mer personlig og privat enn det jeg trodde) og inviterte de begge med til Lochgreen. Jeg tvang til og med Howie til å ringe restauranten for å gjøre to bord til fire, og ba han si til Jacob at de i HVERTFALL ikke kom til å ødelegge noen date… Så da vi omsider var hjemme litt senere enn planlagt hoppet han rett i dusjen. Jeg lå strekt ut i ridetøy etter en lang kjøretur og så gjennom alle bildene og videoene på mobilen. Han sa innimellom at jeg burde kjappe meg så vi ikke fikk så dårlig tid og jeg hoppet i dusjen, men la meg rett ned etterpå fordi jeg var så sliten. Howie romsterte nede og kom opp med kjoler jeg kunne ha. Jeg så han hadde laget hjerter av telys på kjøkkent (og ba han TA BILDE AV DET) før jeg gikk opp for å sminke meg igjen. Jeg tror med hånden på hjertet han nesten gav opp der og da, men prøvde et tappert forsøk igjen.

“Du aner ikke hva Mumford har klart nå”, hørte jeg nedenfra. Jeg lukket øyene, rett før jeg skulle ta på meg mascara og bannet høyt. Hvis Mumford hadde dratt med en dau kråke inn i huset så klikker det for meg, tenkte jeg, mens jeg marsjerete ned, klar til å kjefte på han. Jeg rundet hjørnet inn på kjøkkenet, hvor Mumford hadde en lapp på halsbåndet. Jeg gråt momentant fordi jeg skjønte hva som skulle skje. Også gråt jeg enda litt mer når jeg leste lappen ♥

Det var veldig koselig, veldig uventet og jeg var veldig lykkelig.

Vi kommer til å gifte oss i Skottland, mest sannsynlig sensommeren neste år. Vi har noen lokaler i tankene men vil veldig gjerne se dem før vi bestemmer oss. Masse tanker har vi selvfølgelig men jeg har vært hjemme i Norge og Howie reiste akkurat til Barcelona på fotballturnerning. Vi får skynde oss langsomt tror jeg.

Eventing

Hvordan ligger vi an?

Vi har ikke trent mye denne uken, eller forrige uke. Det ble flere dagers hvile og avslappende ridning rett etter stevne forrige helg. Mandag ble han ikke ridd i det hele tatt og tirsdag jogget vi mest. Fri onsdag og litt mer trening torsdag og longering fredag. Har ridd gjennom testen min et par ganger nå og håper jeg husker den. Denne testen virker enklere enn forrige gang men det kommer mest an på hesten på selve dagen. Hjemme er han helt fantastisk å ri og jeg tenker selv at dette hadde blitt en veldig god test. Så varmer vi opp på stevnedagen (på gress) og hesten min er byttet ut med en nervøs giraff som aldri har sett andre hester (eller dommere) før. Akk…
Etter tilbakemeldingene fra forrige gang har jeg lagt fokus på mye mer bein og halvparader når han øker farten istedenfor. Det begynner å ta form… Vi får bare øve fram til lørdag og forhåpentligvis får jeg en litt bedre prosent 🙂


Sann ser det ut hjemme hos oss. Noen ganger veldig ryddig, andre ganger veldig rotete. Jeg orker bare ikke ta med alt hjem når det skal ut igjen om noen dager.. Jeg pakket smått i går og pusset ét hodelag og salen. Det andre hodelaget bruker jeg fram til torsdag så pusser jeg det også. På Fredag henter Howie hestebilen og deretter meg på jobb halv 1. Da reiser vi i stallen for å pakke og longere Rebel før vi stikker nesa til Edinburgh. Det er egentlig helt vilt å opstalle hesten der når det er så nærme, men man vet aldri når man skal ri, eller om klassen din er først. Og jeg nekter å reise fra Troon klokken 4 på natten for stevnestart klokken 8. Dessuten vil jeg gå banen på Fredag… To ganger!!!!!!

Hverdag, Livet med hest

Neste stop: Dalkeith

På Fredag pakker vi sekken nok en gang. Kjæreste, hest OG hund skal på en weekend away heleee veien til Edinburgh. Vi har booket et hotel både for Rebel og for oss. Mumford skal selvfølgelig være med så dette kan umulig gå bra. Jeg ønsket med dette av Howie i bursdagsgave og har sett frem til dette lenge før jeg booket Forgandenny.. Og nå kan jeg endelig telle ned dagene!

Jeg kommer til å starte akkurat samme klasse som forrige uke – 80(T). Dressurtesten er lik i 80 cm og 90 cm, men jeg vil gjerne komme meg gjennom hele runden før jeg begir meg utpå 90. Hvis alt går etter planen, og Rebel føles fin, melder jeg oss på et nytt stevne i Mai. Så tar vi det stevne etter stevne. Skal ikke kimse av feltritt altså, der må man virkelig ha hodet med på laget.


I går tok Robyn og jeg med oss hestene til Titwood, den fineste feltrittsbanen kun 6 minutter unna stallen. Man kan leie den så lenge man vil for 250 kroner og hoppe de hinderene man ønsker. Raketten hoppet alt bortsett fra et veldig smalt hinder på rundt èn meter. Jeg styrte han mot det flere ganger men han prøvde alltid å løpe til siden. Jeg gjorde ingenting med saken, siden jeg ikke følte det var ugangskråker… Tror rett og slett han ikke følte seg modig nok. Tok han over et litt mindre, men like smalt hinder som han spratt over med èn gang. Og lot det gå. Ingen vits i å tvinge han over, kanskje han hopper det neste gang, hvem vet?

Da vi kom hjem måtte han rett og slett spyles.. Aaaalt var gjørme. Ridestøvlene mine, hesten, gjordten og beinskyddene. Så fikk han på seg pysjen, masse masse høy og tidlig middag så jeg kunne reise hjem før det var mørkt. I morgen er det tilbake på jobb i tre dager før vi vender nesa mot Edinburgh! Jeg gleder meg kanskje litt for mye 🙂

Hverdag, Livet med hest

Forgandenny Horse Trials

Da tok jeg endelig en liten, og ikke minst velfortjent ferie fra jobben. Rett før vi var ferdige måtte Scott og jeg gå på skattejakt for å finne flest mulig påskeegg. Han vant med 14 og jeg tapte meg 13. Litt snurt ble jeg jo selvfølgelig men det var egentlig mest moro 🙂

Nå sitter jeg i sofaen med Mumford og Howie og drikker ingefærøl. Min ABSOLUTT favoritt for tiden! Jeg har egentlig ikke hatt tid til noen verdens ting siden jeg kom hjem fra Forgandenny på Søndag, og dagene har gått så fort. Plutselig var det Torsdag og langhelg- og endelig tid til litt ettertanke til en helg jeg sent kommer til å glemme. Helt siden jeg var en liten jente har jeg drømt om feltritt, selv om det var sprangridning jeg drev med. Casey var min siste ponny før jeg tok en 10års-pause og han kunne hoppe i blinde. En RÅGOD ponny som jeg desverre måtte selge da beina mine ble for lange og jeg ble for tung. Rett og slett. Men han var ikke noen feltritts, og dressurhest så vi holdt oss til sprang.

Da jeg kjøpte Rebel for to år siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg hvor bra han var. Jeg har vel kanskje hatt et håp og ønske om å eie en god hest og har trent til både Aintree i November og Badminton i Mai. Neida, DET har jeg ikke, men vi har trent mye på veldig mye forskjellig. Og i fjor fikk vi testet naturhinder for aller første gang, noe som gikk smertefritt for oss begge. Det var da jeg begynte å leke med tanken om eventing, altså dressur, spang og feltritt på samme dag… Alt fristet bortsett fra dressuren, rett og slett fordi vi er dårlige på det. Derfor bestemte jeg meg for å trene enda mer på nettopp det, noe både jeg og Rebel syns var kjedelig. Det gikk veldig sakte fremover men vi ble litt og bedre for hver uke selv om vi har møtt veggen en hel del. Hvor jeg har mistet all motivasjonen og tenkt på hvem vi lurer?! Da har vi tatt en pause, skvist inn en ridetime og sett 10 klipp om sjenkelvikninger på Youtube. Så har vi begynt på nytt. Igjen og igjen og igjen. Derfor betyr dette kanskje mer enn noen annet stevne jeg har vært på, nettopp fordi det den ultimate testen for hest og rytter. Jeg vil derfor prøve å skrive litt om hvert stevne vi skal igjennom i år og håper dere vil følge våres reise 🙂


Lørdag morgen hentet jeg Stephanie, min tidligere fòrrytter, for å pakke, gjøre klar hesten og reise videre til Forgandenny i Perth.

Turen tok litt over 2 timer og Rebel fikk seg et nytt hjem for dagen. Jeg trodde jeg hadde booket en gammel låve og ble veldig glad når stallen var helt tipp topp og de hadde gjort klart alt for oss. Han fikk masse flis, to store høynett hjemmefra og fire bøtter vann. (Kan aldri få FOR mye vann).

Så tok vi hestebilen ned i sentrum, sjekket inn på hotellet og tok en velfortjent disco-nap før sen lunsj. Deretter reise vi tilbake i stallen og gav han middag før vi reiste til stevneplassen for å gå banen. Når man er ny i gamet får man hjelp til sådan og klokken syv på kvelden var det nesten 20 av oss som ble guided gjennom 18 hinder, høyt og lavt. Sue, våres veileder, forklarte vinkler, antall steg etter en grop i forhol til et vanlig hinder og hvilket kombinasjoner vi kunne ta en enklere omvei hvis vi syns noen hinder var for vanskelige. Både Stephanie og jeg lærte veldig mye fra den lille halvtimen. Og vi reiste tilbake med en stor dose informasjon.

Søndag våknet vi nesten av oss selv klokken 6 og sjekket ut en halvtime senere. I stallen fikk han frokost i fred og ro og vi pakket sammen resten av tingene før han ble striglet og flettet. Deretter kjørte 10 knappe minutter til stevne hvor jeg betalte startavgift, fikk startnummer og begge hjelmene ble sjekket. Jeg prøvde å spise litt frokost men magen var ikke helt på samme lag. Dressuren min startet rett før klokken 11 og jeg ville bruke god tid på å varme opp. Han var helt konge på oppvarmingen, akkurat som han har vært hjemme de siste dagene, men idèt de ringte i bjella ble han stiv som en stokk…. Jeg tok en ekstra runde rundt banen for å roe han ned, noe som hjalp litt. Testen i seg selv var OK pluss. Jeg kjente han var veldig spent og slet litt med å bruke sjenkler. Kommentarene ble slik jeg trodde, men vi fikk 60% til våres store overraskelse!

Så vi tok med oss 40 feilpoeng i sprangen hvor han hoppet feilfri. Det gikk som smurt og han var framfor sjenkel. Jeg kunne nesten bare peke mot hinderet og jobben var gjort. Han var SÅ PÅ! Så gira liksom, men alikevel kontrollert og balansert. Når vi var ferdige var jeg så lykkelig og jeg tenkte tilbake på alle dagene med blod, slit og tårer. Det øyeblikket var verdt ALT!

Så fikk vi en pust i bakken før vi salet opp igjen for feltritt. Det var NÅ den store testen kom. Aldri har verken jeg eller han hoppet så skumle hinderet, rett etter hverandre på en optimaltid som var 4 minutter og 50 sekunder. Var han trent nok? Ville han hoppe for meg? Er dette våres greie? Men før jeg rakk å bekymre meg var det våres tur, og sekundene gikk fra 5,4,3,2,1.. Og jeg tror fanken hesten min kan telle for jeg gav ikke sjenkel før han tok av. Som en rakett….

Jeg fikk han rett på hinder nummer 1. Da var det værste over tenkte jeg. Bortsett fra vannet selvsagt, og rett på nummer 2. Og deretter gikk alt helt av seg selv. Han hoppet alt og brydde seg ikke om høyden, bredden, busker, tømmerstokker, grop eller vannet. Jeg var så lykkelig der jeg rei at jeg sikker på at folk trodde jeg var gal i hodet. Og når han i tillegg hoppet det største hinderet på nummer 15 klappet jeg han med begge henda og skøyt rett forbi hinder nummer 16. Tok litt tid før jeg skjønte deg og måtte snu, og jeg hørte mannen i mikrofonen så jeg skulle investere i GPS på mitt neste stevne 🙂 Jaja, tenkte jeg, litt irritert fordi jeg ødela hele runden med glans, men allikevel så fornøyd over Rebel. Som var så modig, så snill og så villig! Jeg tenkte på alle hestene jeg kunne hatt, så var jeg så heldig å få akkurat han!

Han var nesten ikke svett en gang. Den hesten er laget av stål og har viljen til en stor stjerne! Åh, det er så følsomt. Det er så morsomt. Det er ingen følelse lik denne! Jeg skulle ønske jeg ble fortalt dette når jeg var 8 år, og satte opp hinder i skogen og galloperte med de to små beina jeg hadde. At jeg skulle være så heldig som det jeg er nå ♥

Mumford

Eglinton Park med Lauren

En veldig fin dag utenom det vanlige. I allefall for Lauren…. Hun lurte på om vi ikke kunne finne på noe sammen snart og snill som jeg er, inviterte jeg hun med på en gåtur rundt Eggy Park, etterfulgt av cafè og stalltur. Hun kom med sausage dog Jonah og hundene fikk løpt fra seg en god time rundt i parken. Det var litt kjølig men vi var snurret rundt i ulltøy og gikk oss varme.

 

Så puttet vi dyra i bilen til Howie (høhø) og spiste en ekstrem usunn lunsj. Jeg klarer jo ikke å være sulten et minutt så det ble toast, gulerotkake, Twix og Cola. Haha, jeg er nesten flau når jeg skriver det, men la oss være ærlige sammen.

 

Det hjalp i allefall på humøret og vi var klare for stallen. Eller, JEG var klar for stallen. Lauren er jo egenlig livredd for hester og har kun møtt Rebel èn gang. Men nå gikk det klinkende bra og hun turte å gi han godbiter og børste manen. Utrolig forsiktig, men jeg tok børsten og dro den over i god medfart. Hesten er jo ikke laget av porselen, er det ikke det man sier?

 

Haha, blid er hun i allefall 🙂 Hun børstet resten av hesten, fylte mange høynett, laget mat til han og satte ut noen bommer. Makan til service. Og alt med et smil. Det skulle Howie sett, han som er en liten surpomp hvis han må sette ut så mye som en kjegle… Jaja, kaldt var det fortsatt så red kun i 30 minutter før han fikk på seg pysjen og spiste middag. Var en tikkende bombe i dag, selv etter en lang stevnedag i går. Denne hesten blir a.l.d.r.i sliten. Verre med meg….

 

Takk til Howie som la dette ut på Snapchat.

Livet med hest

For en fantastisk fin dag

Åh dere, dette var moro. Kjempemoro! Jeg tok det rolig ute i går kveld, da jobben arrangerte bowling og middag ute. Var i seng klinkende edru før 11 og spratt opp da klokken slo 7. På med stevnebuksene, skjorta, jakka. Hjelmen, sjabrak og stevnedekken i bilen. Hentet Stephanie klokken 8 og hesten var lastet på hengeren halv 10. Vi gikk banen sammen, jeg telte fire skritt til hvert hestesteg. En lang kombinasjon på hinder nummer 4 og en kjempefin kombinasjon på nummer 7. Visste jeg måtte ri meget fremover til fire for at han skulle ha langt nok steg over det siste hinderet. Ellers en veldig fin bane bortsett fra en rød rekk som var plassert i en morsom vinkel. Så helt rett ut, men var satt litt på skrå. Viktig detalj.

Oppvarmingen gikk rett.til.helvete. Verste på lenge. Alt for mange hester, ingen kom seg til hinderet, og det var satt opp alt for høyt. Jeg måtte vente med å hoppe til det kun var fire hester foran meg og da var jeg stresset. Rebel tok bittet fra meg, stakk av, hoppet, stakk av igjen. Fikk ikke stoppet før vi nesten kræsjet i andre hester. Kjempeflaut og jeg ville nesten reise hjem. Navnet mitt ble ropt opp og jeg tok et langt åndredrag før vi gikk inn i ringen. Vær så snill Rebel. Vær så snill å hør på bremsene mine.

Så gikk det helt sabla fantastisk. Mistet han fra hinder 8 til 9 og kom derfor i ubalanse til det tiende hinderet. Alt henger liksom sammen men det ordnet vi opp etter det og nailet de tre siste. Så sykt morsomt!! Nå mangler jeg bare to feilfrie runder før vi har kvalifisert oss til finalen i November. TO (!!!!) feilfrie på 7 måneder. Det burde vi klare eller?

Og enda bedre var det med et bra publikum. Howie og Lille Mumf. Se så fin han sitter. Smeeelt. Og Stephanie så klart. Hva i alle dager skulle jeg gjort uten Stephanie? Haha, altså jeg hadde tenkt til å legge ut dette bildet på facebook, men så ser Rebel SLIK ut på alle bildene. Men gull verdt, det er hun!!!


Ellers har det gått i hundre. Vel hjemme igjen sto det en urolig mann og ventet på meg. Jeg måtte bare snurre meg rundt, dusje og skifte, vi skulle nemlig kjøpe sofa. Halleluja sier jeg bare. Det er så etterlengtet. Vi har sett på ganske mange og begge likte veldig godt en, blå, dyr, hjørnesofa. Og tror dere ikke den ble bestilt? Altså jeg er bittelitt i himmelen.Tror det kalles materalistisk lykke, men pytt. Nå begynner ting liksom å falle litt på plass. Små ting her, store ting der. Dæsken altså, det er både dyrt og tidskrevende å bo seg inn. Litt morsommere når man har så fine vesener rundt seg. Howie er i strålende humør fordi BÅDE ManU og England vant i dag. Han danset The Ketchup Dance når England gikk fra 16-14 til 16-21 på ti minutter. Jeg hadde nesa i mobilen så skvatt nesten ut av sofaen når han skreik som en støkkin´gris. Haha, samme gjorde Mumford.

Så gikk vi en tur alle tre og nå sitter vi alle i sofaen med beina høyt. The Black List snurrer i bakgrunnen og jeg er så glad. OG det er Søndag i morgen, bare for å gjøre alt litt bedre.