Mumford

Eglinton Park med Lauren

En veldig fin dag utenom det vanlige. I allefall for Lauren…. Hun lurte på om vi ikke kunne finne på noe sammen snart og snill som jeg er, inviterte jeg hun med på en gåtur rundt Eggy Park, etterfulgt av cafè og stalltur. Hun kom med sausage dog Jonah og hundene fikk løpt fra seg en god time rundt i parken. Det var litt kjølig men vi var snurret rundt i ulltøy og gikk oss varme.

 

Så puttet vi dyra i bilen til Howie (høhø) og spiste en ekstrem usunn lunsj. Jeg klarer jo ikke å være sulten et minutt så det ble toast, gulerotkake, Twix og Cola. Haha, jeg er nesten flau når jeg skriver det, men la oss være ærlige sammen.

 

Det hjalp i allefall på humøret og vi var klare for stallen. Eller, JEG var klar for stallen. Lauren er jo egenlig livredd for hester og har kun møtt Rebel èn gang. Men nå gikk det klinkende bra og hun turte å gi han godbiter og børste manen. Utrolig forsiktig, men jeg tok børsten og dro den over i god medfart. Hesten er jo ikke laget av porselen, er det ikke det man sier?

 

Haha, blid er hun i allefall 🙂 Hun børstet resten av hesten, fylte mange høynett, laget mat til han og satte ut noen bommer. Makan til service. Og alt med et smil. Det skulle Howie sett, han som er en liten surpomp hvis han må sette ut så mye som en kjegle… Jaja, kaldt var det fortsatt så red kun i 30 minutter før han fikk på seg pysjen og spiste middag. Var en tikkende bombe i dag, selv etter en lang stevnedag i går. Denne hesten blir a.l.d.r.i sliten. Verre med meg….

 

Takk til Howie som la dette ut på Snapchat.

Leave a comment
Horses

For en fantastisk fin dag

Åh dere, dette var moro. Kjempemoro! Jeg tok det rolig ute i går kveld, da jobben arrangerte bowling og middag ute. Var i seng klinkende edru før 11 og spratt opp da klokken slo 7. På med stevnebuksene, skjorta, jakka. Hjelmen, sjabrak og stevnedekken i bilen. Hentet Stephanie klokken 8 og hesten var lastet på hengeren halv 10. Vi gikk banen sammen, jeg telte fire skritt til hvert hestesteg. En lang kombinasjon på hinder nummer 4 og en kjempefin kombinasjon på nummer 7. Visste jeg måtte ri meget fremover til fire for at han skulle ha langt nok steg over det siste hinderet. Ellers en veldig fin bane bortsett fra en rød rekk som var plassert i en morsom vinkel. Så helt rett ut, men var satt litt på skrå. Viktig detalj.

Oppvarmingen gikk rett.til.helvete. Verste på lenge. Alt for mange hester, ingen kom seg til hinderet, og det var satt opp alt for høyt. Jeg måtte vente med å hoppe til det kun var fire hester foran meg og da var jeg stresset. Rebel tok bittet fra meg, stakk av, hoppet, stakk av igjen. Fikk ikke stoppet før vi nesten kræsjet i andre hester. Kjempeflaut og jeg ville nesten reise hjem. Navnet mitt ble ropt opp og jeg tok et langt åndredrag før vi gikk inn i ringen. Vær så snill Rebel. Vær så snill å hør på bremsene mine.

Så gikk det helt sabla fantastisk. Mistet han fra hinder 8 til 9 og kom derfor i ubalanse til det tiende hinderet. Alt henger liksom sammen men det ordnet vi opp etter det og nailet de tre siste. Så sykt morsomt!! Nå mangler jeg bare to feilfrie runder før vi har kvalifisert oss til finalen i November. TO (!!!!) feilfrie på 7 måneder. Det burde vi klare eller?

Og enda bedre var det med et bra publikum. Howie og Lille Mumf. Se så fin han sitter. Smeeelt. Og Stephanie så klart. Hva i alle dager skulle jeg gjort uten Stephanie? Haha, altså jeg hadde tenkt til å legge ut dette bildet på facebook, men så ser Rebel SLIK ut på alle bildene. Men gull verdt, det er hun!!!


Ellers har det gått i hundre. Vel hjemme igjen sto det en urolig mann og ventet på meg. Jeg måtte bare snurre meg rundt, dusje og skifte, vi skulle nemlig kjøpe sofa. Halleluja sier jeg bare. Det er så etterlengtet. Vi har sett på ganske mange og begge likte veldig godt en, blå, dyr, hjørnesofa. Og tror dere ikke den ble bestilt? Altså jeg er bittelitt i himmelen.Tror det kalles materalistisk lykke, men pytt. Nå begynner ting liksom å falle litt på plass. Små ting her, store ting der. Dæsken altså, det er både dyrt og tidskrevende å bo seg inn. Litt morsommere når man har så fine vesener rundt seg. Howie er i strålende humør fordi BÅDE ManU og England vant i dag. Han danset The Ketchup Dance når England gikk fra 16-14 til 16-21 på ti minutter. Jeg hadde nesa i mobilen så skvatt nesten ut av sofaen når han skreik som en støkkin´gris. Haha, samme gjorde Mumford.

Så gikk vi en tur alle tre og nå sitter vi alle i sofaen med beina høyt. The Black List snurrer i bakgrunnen og jeg er så glad. OG det er Søndag i morgen, bare for å gjøre alt litt bedre.

Leave a comment
Interior, Project Charles Drive

Oppussingen fortsetter

Man må ikke tro at oppussingen er ferdig selv om det har vært stille på den fronten. Som nevnt er de verste jobbene gjort (av fagfolk) og vi sitter igjen med restene som ikke har vært nødvendig å få ferdig. Og det er rart med det…. for det tar så usaklig mye lenger tid å gjøre ting som ikke behøves – sånn som badet i første etage, da vi har to nye bad oppe… Nå er uansett ballen sparket i gang og jeg kommer endelig til nytte. For valg av farger.  La oss være ærlige. Jeg har stått med nesa i gulvsliperen, båret tunge møbler, skrudd sammen kjøkken og malet soverom… Men flislegging holder jeg meg laaaangt unna. Ikke min greie og det er helt greit.

Derfor er det morsomt at vi skal velge farge helst denne uken. Howie ønsker en mørk brun vegg med hvite fliser, men jeg er ikke enig. Gulvet blir grått og hvit, og jeg ønsker fargen på veggen skal gjenspeile det. Så her har dere mine forslag i blått. Krysser fingrene for Ammonite. Tror den kommer til å bli kjempefin opp i mot hvite fliser.

Enten går vi for mitt fargevalg, ellers krangler vi noen timer før vi går for mitt fargevalg. Neida, tull til side, men jeg har et bedre øye for farger en Howie. Han er irriterende flink til alt annet så la meg ha gleden av å være colour-queen i noen dager. Altså, brunt bad? Er det noen av dere som er enige i det?


Uansett er det lite vi gleder oss mer til enn et ferdig bad. Vi har ikke gjort nesten noen ting med det bortsett fra å knuse vinduet. Det klarte vi med glans.

Der har dere sannheten.. Et fint og velfungerende bad i et ekstremt gult rom med knust vindu. Jeg gleder meg så mye til det er ferdig så jeg kan se på før, og etter bilder. Det gjør det liksom ingenting å pusse opp lenger 🙂

Everyday life, Horses

Oppdatering

Nå skulle dere sett meg. Jeg ligger strakt ut i senga med en kopp te og snickers sjokolade. Klokken er nesten blitt ti på kvelden og Howie dro akkurat på nattvakt. Jeg ser veldig lite poeng å se på tv hvis jeg ikke må så gikk rett opp for å legge meg. Er egentlig ikke trøtt men syns det er så deilig å romstere og rydde i oppe. Det blir det jo aldri tid til på morningen.

På Lørdag var Stephanie og jeg på Morris Equestrian. Man betaler 5 pund for en runde med sprang og det var åpent hele dagen. Siden jeg ikke har tilgang på ridehus er det deilig å komme seg litt vekk så vi tok hengeren, hest og hund med oss til Stewarton lørdag morgen. Stephanie red først og hoppet strålende en 70 cm runde. Hun misset to hinder så tok noen volter men hva gjør vel det. Hun har jo ikke hoppet en hel bane på evigheter. Deretter var lille frøken modig så dum at hun ville gjøre en runde også. Så jeg hoppet rett opp på hesten (uten å varme opp igjen) og ba Stephanie bygge en stor bane. Det gikk så gæli som det kunne gå. Inn til hinder nummer fire kom vi så usaklig stygt inn. Jeg ville at Rebel skulle hoppe langt fra hinderet, klemte til, og lente meg framover. Rebel var ikke enig og tok et steg ekstra før han hoppet. Man kan mildt si vi kræsjet momentant og et lite sekund trodde jeg kjeven var brekt. Før jeg innså at det gikk mellom øra, ned nakken og rundt ryggen. En skikkelig fin nakkesleng der altså! Jeg hoppet faktisk resten av banen etter å ha sett noen stjerner, men reiste hjem etter den runden. Der fikk jeg smake min egen medisin og en fin lekse på at man ikke kan gjøre hva som helst med våre firbeinte venner.

Ellers har vi hatt besøk av både banken og surveyors (litt usikker på hva det er på norsk. Inspektører blir ikke helt riktig) men vi fikk idag bekreftet at huset har steget betraktelig i verdi. Det betyr at vi kan slå sammen alle “smålån” i huslånet og betale mindre i måneden, – fordi vi teknisk sett eier mer. Verdt å nevne at vi har bygget på to store soverom og to bad, slått ned to vegger på kjøkkenet, laget åpen planløsning OG tatt vekk gulv til gulv teppet på badet (!). Det har kostet skjorta, virkelig, men nå ser jeg lyset i tunnelen. Badet nede begynte vi på forrige uke og det er det siste store prosjektet for en veldig veldig god stund. Minn meg på at jeg aldri skal pusse opp igjen.

Og som om ikke det var nok fikk jeg lønnsøkning på jobben i dag. Men så lurer jeg på om det er noe man ikke skriver eller snakker om? Jeg vet ikke, jeg bare ble så veldig glad de er fornøyd med innsatsen min og at jeg var kjempegode tilbakemeldinger fra kunder. Sånn, der var skrytingen min over for i kveld. Nå er jeg faktisk stuptrøtt og skal bunte beinhaugen, som vi sier på Hokåsen ♥

Everyday life

Stevne 29. Januar

Forrige Søndag var jeg på stevne, men har ventet på bildene en liten evighet. I dag tidlig, sånn akkurat nå, plinget det inn en email. Jeg har bestilt dem ferdig printet men jeg fikk de digitale i dag. Kvaliteten er ikke hundre, tror de ligger på 900px, isteden for den optimale bloggstørrelsen 1400px. Men men, alt er bedre enn ingenting 🙂


Jeg syns stevner er absolutt best på Lørdager. Da har man fortsatt en liten evighet med helg igjen. Når jeg konkurrerer på Søndager blir jeg alltid så skuffet når alt er ferdig og må vente i fem, seks dager til før mer moro. Haha, jeg hører meg selv her.. Jeg ER glad i jobben min altså, og hadde jeg ridd stevner hver dag hadde det ikke vært så stor stas heller! Men det er helgens høydepunkt, uansett resultat. Jeg treffer alltid på så mange kjente, vi alle heier hverandre frem, Rebel er alltid snill og prøver så godt han kan. Også er det så gøy med fart og spenning! Når man har ridd runden, uavhengig av høye, har pulsen steget godt over det normale. Adrenalinet har svevd i kroppen lenger enn man er klar over og alt er bare…. ja.. fint?

Dette stevnet var ikke viktig for min del. Altså, alle stevner er viktige for delmål, rutiner og trening, men jeg kunne ikke kvalifisere meg til noe. Med mindre jeg rir fem feilfrie runder før mars. Så der tok jeg det meg kokende ro og red bare helt vanlig. Eller vanlig og vanlig. Jeg red med det mildeste bittet noensinne, og brukte beina mer enn noen gang før. Riv gjorde meg ingenting i dag, vi prøver heller å finne knappene så ALT klaffer! Jeg har ridd så mange runder med flaks, og selv om jeg er plassert er det alltid en bismak når det skjer. Jeg vil ikke komme meg opp og frem med flaks. Jeg vil være kjempegod i det jeg gjør. Så denne helgen tok jeg frem mitt todelte trinsebitt i gummi, og sa til meg selv at jeg skulle ri fremover, uansett. Ikke alle hester man kan gjøre det med, men Rebel hopper absolutt best med litt fart under seg. På en av våres aller første sprangtreningen så ridelæreren til meg. “Jo fortere du innser at dette ikke er en hest som galloperer i fin sakte flyt på sprangbanen, jo fortere kommer dere i mål. Hvis det er dèt du er ute etter, selg han”. Jeg satt med åpen munn og sa ingenting. Det slo luften ut av meg og jeg kommer aldri til å glemme det. Så istedenfor å gjøre å bruke endeløst med omskoleringstid får jeg heller ta han som han er – en liten pocket rocket med vilje av stål.

Så våres hoppning er ikke som alle andres, fordi hesten min ikke er som alle andre hester. Jeg prøver hele tiden å treffes på midten. Noen ganger tar jeg for mye kontroll, andre ganger går det for fort. Og sånn driver vi, lærer hverandre å kjenne, selv etter to år. Men NÅR vi klarer det.. Er det ingen som er lykkeligere enn meg. Jeg tar ingenting for gitt.

Derfor, når alt går etter planen, er det moro med nye utfordringer. Jeg har aldri aldri (ALDRI) hatt et større støtteapparat enn det jeg hadde som ponnyrytter hjemme som 15-16 åring. Der hadde jeg ridelærere som ville at jeg skulle lykkes, like mye som meg. Hun var på nesten alle stevner, varmet elevene opp før vi gikk inn på ridebanen. Hvis vi var klare for neste klasse fikk vi høre det, og alle klatret oppover, med støtte fra familie og venner… Her har jeg ingen familie som dytter meg oppover. Ikke har jeg ridelærere som varmer meg opp eller forteller meg hvordan jeg ligger an. Alt går på feelingen og noen ganger er det så utrolig vanskelig å pushe seg selv, helt alene. Så, når denne gangen mine nye stallvenner kjørte samme lastebil på stevne ble alt litt bedre. Jeg fikk hjelp på oppvarmingsbanen og gode ord før start. Når jeg var ferdig med 90 cm fikk jeg streng beskjed om å melde meg opp på Discovery, hvor starthøyden ligger på 1 meter. Jeg mumlet at jeg ikke trodde jeg var klar men det dret han i.

Så på Søndag var vi ett hakk tøffere og fullførte våres første Discovery med et nedslag. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med meg selv eller Rebel. Og kan vi også bruke noen sekunder på bilde under?

Selv om det går treigt og seigt går det i allefall fremover 🙂

Everyday life

New XC Gear

Åh, jeg bare elsker pakker! Alt som er pakket inn er morsomt, selv om jeg har betalt det i dyre dommer. Jeg har ønsket meg matchende feltrittsutstyr siden tidlig i sommer, men tok meg aldri råd til det. Jeg drev jo tross alt ikke med verken eventing eller feltritt så kan jo trygt si det var bortkastede penger. Men NÅ dere.. NÅ…… Er det i hus! Kom med Postman Pat i dag tidlig men jeg kom jo ikke hjem før nå.

Jeg valgte fargene mørk, -og lyseblå. Uten at jeg vet helt hvorfor. Jeg bare syns det var fint. Mønsteret er også ganske enkelt og sjabrakken er plain uten mønster. Jeg vet ikke, men jeg følte meg nesten for gammel til å legge ved navn og hjerter i rosa. Kjørte vanlig denne gangen, og det er helt OK.

Resten på to-do listen min før sesongen er fysio, tannlege og salpasser for Rebel. Greit å bare ha alt på plass før man reiser i flere timer for å konkurrere. Hadde blitt så uendelig skuffet hvis hadde slått seg vrang på grunn av tannverk.. usj….

 

Eventing, Horses

Hva er eventing?

Jeg har saumfart internett, bøker, lyttet til samtaler og prøvd (og feilet). Jeg vil skrive hva eventing er, , før min første sesong. Deretter skrive en ny post når sesongen er ferdig. For det jeg kan nå har jeg lært meg gjennom andre, og sitter egentlig på null erfaring. Derfor blir denne oppsummeringen litt upersonlig, og jeg ønsker gjerne dere kommenterer om det er noe jeg mangler, eller om noe er feil.

Kort fortalt er eventing triatlon for hest og rytter, i en og samme ekvipasje. Første gren ut er dressur, etterfulgt av feltritt og sprang. I storbritannia kaller man eventing for Horse Trials og sesongen varer fra Mars til Oktober, alt ettersom hvor man bor.

Dressur

Dressur er ridetest på rundt fire minutter hvor man har trent og lært testen i forkant. Hver test har forskjellige vanskelighetsnivåer. Man starter med Intro, en lett test uten gallop. Så har man Prelim, Novice og Elementary før man er på et nivå jeg ikke er særlig kjent med. Hver test har et nummer  og årstall. Den første testen jeg skal ri heter BE 92 (2009), hvor BE står for British Eventing.

 

Man får en poengsum fra 1 – 10 på hver øvelse. De første øvelsen i BE 92 (2009) er

A Enter at Working Trot. Proceed down centre line without halting.
2 C Track Right
Her blir man bedømt av en dommer som sitter bak bokstaven C. Hvert steg teller. Er hesten rett? Er den i balanse? Runder den hjørnet i fin flyt uten å sakke farten? Bærer den seg selv?
Dommeren gir deg en poengsum hvor alt over 5 er bra, og 10 er umulig. Her er det vanlig å ligge mellom 5 og 8. Når testen er ferdig adderer dommeren alle poengene, og deler summen med maks totalsum og ganger resultatet med 100. La oss si at jeg fikk en gjennomsnittlig poengsum på 123 poeng.  Da blir regnestykket sådan: 123/200 = 0.615 x 100 = 61.5 %. Du tar da med deg 38.5% i neste gren. Den sammenlagte vinneren har lavest prosent fra dressuren og færrest feil fra feltritt og sprang.

 

Feltritt

Feltritt er vanligvis neste gren, og desitert den beste. Her er alle hindrene forskjellige, naturlige og har egne navn. De er låste, noe som betyr at de ikke kan rives. Det er dette som gjør grenen “farlig”. Hvis hesten ikke hopper høyt eller langt nok vil det være en sjanse for at hesten faller. Men igjen, den følelsen av å være på hesteryggen i full galopp, på en gresslette er den beste i verden. Man får oppgitt en optimaltid før start og rir deretter. Man kan derfor ikke ri for fort, eller for sakte, men man må lære å kjenne hesten sitt tempo og form. Du rir med en stoppeklokke og følger med underveis. Banen er utendørs og mellom 4 – 12 kilometer lang. Her er det jo en eksepsjonell fordel at Rebel er fullblods. Han er født til å løpe fort. Og langt.

Det er pålagt å ri med sikkerhetsvest og hjelm uten brem. Og tenk på hestens utstyr. Det må være komfortabelt for hesten men mest sannsynlig trenger du et sterke bitt for mer kontroll. Her må man prøve seg fram, jeg har enda ikke funnet det optimale bittet for feltritt.

Hvis man rir hele runden, hopper alle hinderene man skal i riktig rekkefølge og ikke har noen stopp får man null feil. For hvert stopp får man 20 feilpoeng og hvis hesten stopper tre ganger blir man eliminert. For hvert sekund over eller under optimaltiden får man 0.4 feilpoeng.

Funfact: Bilde ovenfor er fra våres første og eneste feltrittstevne. Han var to minutter kjappere en andreplassen og den eneste feilfrie. Jeg var så stolt at jeg nesten sprakk


Sprang

Dette tar oss til den siste delen vi kanskje er mest kjent med – sprangridning. En bane med 10-14 hinder hvor man vil rir kjappest uten feil. Hvert hinder kan rives og man får fire feil for hvert nedslag og for hvert stopp. Man går banen før start, bestemmer seg for kjappest ridevei og rir for en feilfri og fast runde, noe som er vanskeligere enn man tror når gassen er i bånn. Glemmer man rideveien blir man eliminiert og alt fra dressuren og feltritt telles nada…. Men sååå slem er jeg ikke, så la oss si at jeg og Rebel fikk et riv og tar med oss fire feilpoeng. Ikke dårlig for våres første event!

Det er ingen hemmelighet at denne sporten er to ting: Utrolig tidskrevende og sabla dyr. Både hest og rytter burde være i tipp topp form. Hesten må være lydig for å score høyt i dressuren, modig i terrenget og nøye på sprangbanen. Dette krever uendelig med trening, hvor hver dag og hver time er tilrettelagt for hesten. Jeg rir 5 dager i uken hvor en dag er turridning enten på stranda eller i skogen. Da prøver jeg å trene utholdenhet samtidig som den ser nye ting og andre omgivelser. De fire andre dagene rir jeg dressur, høye travbommer (for rygg, -og rumpemuskler) sprang og en dag med rom for forandring. Ingen uker er like med tanke på stevner og været. Jeg pleier å sjekke været så ofte jeg kan og gir han fri den dagen det regner som verst, og longerer når jeg har dårlig tid. Jeg planlegger hver uke i minste detalj. Hopper aldri to dager etter hverandre, og har longering og fridagen men dagers mellomrom. Det viktigste for Rebel er å bli stimulert. Da er han på sitt aller aller beste. Han kjeder seg så fort han ser en rett linje på ridebanen så jeg må hele tiden ha en plan for ridningen. Overganger, lydighet, kjegler, cavaletti, sirkler, serpentiner,travbommer, galoppbommer – you name it. Så neste gang du sier at hest ikke er en sport, tenk på meg og alle andre ambesiøse amtørryttere som vier all sin fritid og penger på akkurat dette. Det er lidenskap, alt sammen ♥

Everyday life

Hei og velkommen til 2017

Det er litt seigt å starte en ny bloggpost når du ikke har vært pålogget siden i sommer… Hva kan jeg si? Jeg var vel ikke interessert før venninnen min fortalte at bloggen var nede. Jeg bare; hva da nede? Og ja, ganske riktig, bloggen eksisterte ikke lenger. Jeg kjente jeg ble kvært samtidig som jeg så alle bildene, tekstene og minnene bare fly ut av dataen min. Hejdå liksom. Og jeg da, som kaller meg for en hobby-nettside-kreatør (ikke webdesigner, det er ikke det samme), prøvde febrilsk alle tipsene i boka uten hell. Jeg fikk heldigvis tatt backup sa ingenting ble borte, men bloggen var fortsatt gone and dusted. Helt til Petter Smart kontaktet hostingen, som foklarte høflig at jeg ikke hadde betalt årsvgifta på domene mitt. Så da var det bare å spytte 200 kroner i potten og vips var vi her igjen. Nå trekkes alt automatisk fra kontoen, og domene og hostingen er samme leverandør. 10 poeng til meg.

Dette bringer oss til i dag, hvor jeg har så undelig mye å fortelle at jeg blir svett. Så istedenfor å ta alt nå kommer jeg nok til å skrive litt i fortid noen ganger, bare for ordens skyld.


Kort fortalt har jeg siden sist:

  1. Fått drømmejobben
  2. Beholdt hesten
  3. Prøvd å oppdra Mumford
  4. Tilbragt all min fritid i stallen
  5. Ikke slått opp med kjæresten min

Ikke verst, hæ? Jobben er vel kanskje det jeg er mest stolt av. Jeg har hatt lyst på den siden jeg gikk ut av universitetet men har ikke sendt dem mail før jeg var sikker på at portfolioen var skuddsikker. Da jeg sendte dem en åpen søknad tidlig Oktober turte jeg nesten ikke håpe på et svar, ei heller at de ville møte meg på kontoret. Howie sa jeg ikke burde få forhåpninger så jeg gikk inn med et åpent sinn og mappa under armen. De sa de var ute etter Grafisk Designer men ville ikke legge ut en stilling og heller håpet den riktige personen selv ville ta kontakt. -And here you are, sa dem. Jeg gråt når jeg gikk ut, satte meg i bilen og bare kikket på trafikken. Satt der kanskje i 15 minutter før jeg innså at drømmen var realitet. Jeg tenker uendelig ofte på hvor glad jeg er for at jeg sendte den mailen. Den dagen, den måneden. Jeg føler nå for første gang at jeg er akkurat der jeg burde være.

Så har vi hesten min da. Kjære Rebel ♥ 2 kjøpere har jeg hatt, og tanken har svidd meg. Jeg vet han er liten og at jeg er lang. At jeg passer bedre med en større hest og mer kapasitet. Men allikevel så klarer jeg ikke tanken på å selge han. Jeg bare, altså, jeg tror jeg aldri kommer til å tilgi meg selv. Vi alle sier våres dyr er de beste, men han er virkelig spesiell. Jeg vet han setter stor pris på meg og er kanskje den snilleste hesten i stallen. For eksempel så red jeg ute forrige uke. Det var mørkt nok, men da strømmen gikk og flomlyset på ridebanen ble borte så jeg virkelig ingen verdens ting. Vet dere hva Rebel gjorde? Han bare fortsatte å trave, selv i blinde. Flere av jentene kom løpende ut med mobil-lommelykt for de trodde jeg lå på bakken. Men jeg bare hoppet av og han gikk rett bak meg hele veien inn, enda vi nesten ikke så noen ting. Så hvis jeg tvilte før den episoden er det ganske enkelt nå. Hvis jeg selger han kommer jeg aldri til å finne en ny Rebel igjen. Det båndet vi har kan ikke kjøpes for penger.

Jeg har allerede lagt mine planer for hele 2017 – og hold dere fast. Vi skal begynne med eventing. Tanken har slått meg i hytt og pine med det er jo helt logisk. Han er lynrask, elsker å hoppe, og kan (etter mengder med trening) gjøre en satans fin dressurtest. Så nei, jeg har ikke en top showjumper til over hundre tusen. Men jeg har reddet en liten fullblods, tøffere enn noen annen hest jeg har sittet på. Resten kan trenes, og vi begynner for fullt på søndag!

Håper dere fortsatt vil lese bloggen min. Den kommer mest til å handle om hest, motgang og fremgang, og andre viktige ting i livet mitt. Jeg føler jeg har fryktelig mye på hjertet nå.

 

Everyday life

På besøk hos Nikki

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For å forklare hvorfor jeg sitter omringet av barneting og tøy på jeg spole tilbake til gårsdagen.

Howard, min egoistiske kjæreste, hadde planlagt en kveld med gutta. Jeg syns det virket som en kjempefin plan siden jeg kommer godt overens med alle sammen  – for en kveld dette skulle bli. Jeg tok egentlig ikke hintet før han så med pipestemme: – Ehm, det kommer ingen andre jenter idag, det er bare oss gutta…

Jeg må innrømme, at jeg ble snurt og følte meg besviket. Jeg er jo tidenes selskap som prøver iherdig å drikke i samme tempo for å følge meg på “rundene”. Det har endt i katastrofe 9 av 10 ganger, men det skjer jo ikke før jeg kommer hjem. Så at de nå bare skulle være gutta forsto jeg lite av, selv om alle jentene enten er gravide eller har barn. Så når nybakte mamma-Nikki inviterte meg på sleep over takket jeg ja. Etter èn cider meg gutta ble jeg hentet og til Tollesbury vi kjørte. De bor nemlig et lite stykke unna Colchester, rett ved havet. Jeg kan nesten lukte saltvann når jeg åpnet kjøkkenvinduet i dag tidlig. Iført shorts og med nytraktet kaffe. Det var for meg idyll og tanken på en fyllesjuk Howie gjorde meg nesten i godt humør.

Uansett, jeg har både holdt og underholdt lille Seth og besto prøven med glans. Tok til og med en selfie på snapchat og halvparten spilte av snappen igjen – haha! Jeg vugget han i søvn mens Nikki lagde mat med to hender (i ekstase) og hjalp til å bade han før sengetid. Lille gutten er bare 5 uker gammel men lager nesten ikke en lyd. Han sov hele natten igjennom men jeg var oppe før resten av familien. Fikk jo både blogget og kopiert stoff til hjemmesiden før alle våknet, og nå venter jeg bare på at Nick skal kjøre meg hjem før han starter på jobb kl 11.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Travel

Manningtre

Dette kan jeg nok bli veldig vant til. Bare sove litt på sofaen etterfulgt av en tur til Manningtre. Det er så nydelig her på kysten og været er fortsatt helt supert! Lille M var med men han måtte visst dusje etter denne turen. Kremt… Var vel mitt påfunn å slippe han løs på stranda, men litt moro må vi da alle ha.

Nå er vi bare innom for å fikse oss opp før det blir middag ute i kveld. Vi skal spise på en pub en kort kjøretur unna. Jeg tenkte å ofre vinglasset til fordel for passasjersetet. Jeg må nemlig opp tidlig i morgen, og ryktene sier at vi alle skal møtes for day time drinking rundt lunsj. Akkurat nå frister det særdeles lite men jeg får vel bare gi etter ☺️ 

Uncategorized

Første morgen

Hei til dere. 

Jeg var bare så uendelig sliten i går at jeg la meg før klokken slo ti. Sovnet momentant og våknet tolv timer senere av Mr. Mumf som syns det var på tide med frokost. Howie er tidenes b-menneske (aldri gretten, det skal sies) men kan sove i det uendelige. Så når ingen alarm var satt var det selvfølgelig jeg som våknet først – av at Mumford nesten vasket håret mitt… 

Så jeg sto opp og tok han med ut for å gjøre sitt fornødne. Og herregud så varmt det er her… Jeg måtte skifte rett i shortsen for å ikke svette i hjel. Liten bris som gjorde det mer menneskelig men makan! Dette kan jeg bli vandt til.


Nå er vi begge klare for å besøke Howard sin bestemor, før vi må kjøpe hundemat og jobbe litt i kveld. Så deilig det er å styre hverdagen selv 

Uncategorized

På vei til Colchester 


Da sitter den lille familien i bilen på vei til Colchester. Vi har akkurat rundet Manchester i retning Leeds før snuten vender sør. Vi har igjen litt over fire timer så er da over halvveis. Dessuten har vi vare hatt et stopp (riktignok 45 minutter etter start) men jeg ble da så fryktelig sulten. Nå må jeg egentlig bare tisse men sjåføren hater å stoppe før vi må så skylder på at Mumford må på do istedenfor. Vet ikke om det fungerer. 

Rebel ble satt på beite i sted, løp rundt som en liten hingst med både hodet og halen høyt i skyene. I stallen blir han nemlig tatt inn før 2, og man må alltid møkke, skifte vann og fore selv. Det blir litt vanskelig når jeg er 8 timer unna, så jeg ble veldig lettet når Louise sa hun kunne passe på han for meg. Hun har fire hester hjemme, så en til skadet ikke. 


Kjenner det skal bli godt med ferie nå. Bare slappe helt av og være med venner. Flertallet har jo både giftet seg og fått baby siden jeg var der sist… Vi med andre ord har babyen i baksetet ❤️ og han har masse pels og heter Mumford