Category

Hverdag

Just so

Hverdag

Hannah og Richard Oakes

For en fantstisk fest det var i går, fra start til slutt! Vielsen startet klokken 2 og jeg var egentlig ikke i humør til å grine, og trodde jeg gjorde det helt supert, helt til Hannah går opp kirkegulvet i en uendelig vakker kjole. Altså den var midt i blinken! Jeg ble helt stum og tenkte bare – Yes, dette naila du! Høy i halsen, lange armer, masse blonder og vakkert slør. Sminken var veldig naturlig og håret like så. Vielsen var både morsom og kort, og de hadde leid inn 2 London busser for anledningen som fraktet oss til festlokalet – Hackney Studios. Med hengende lys og blomster i taket, murvegg med planter over alt. Det var litt av en stemning…

Og talene!!! Altså herregud!!! Peter var i toppform og fikk alle til å både le og gråte, men ikke så mye som Hannah sin. Rommet var fylt med kjærlighet, latter og gamle minner. Stemningen var til å føle på, og sola sto midt på himmelen. Alt var bare så ekte og bra. For en fest og for en familie.

Vi kom oss til hotellet like fulle som to flasker. (Howie hakket verre enn meg, det må nevnes) og etter at jeg løp over gata i penkjolen og tøfler, for å kjøpe kebab, fikk vi beskjed av Jane om å legge oss. Haha! Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre når jeg sølte salat og løk i hele lobbyen. Både Richard og jeg fikk totalt latterkrampe, og jeg ble sendt i seng like etter. Howie sov i en stilling som minnet meg om en moské, med lyset på….

Hverdag

På vei til London

Da er endelig helgen her for min del. Vi sitter i bilen på vei til flyplassen og neste stopp er Heathrow, og Hannah og Richards bryllup. Solen skinner i alle retninger og solbrillene er på! De forlovet seg for rundt 6 måneder siden og jeg tar av meg hatten for dem – alt er på plass og fest blir det. Jeg har ikke vært i London på evigheter og jeg tror dette blir litt utenom det vanlige! Jeg glemte selvfølgelig kamera hjemme, så blir mobilbilder fra festen senere!

Howie reiser rett til Portugal på Søndag så jeg flyr hjem alene. Det er den verste uken i året da han er borte. Og jeg snakker ikke om savn eller uselvstendighet, men jeg sliter litt med å sjonglere jobb, hest og hund. Så hundepasser er booket, så han får seg en tur ut midt på dagen når jeg er på jobb. Så får jeg reise rett hjem, gå en ny tur, gi han middag og muligens ta han med i stallen. Jeg har heldigvis fri på Mandag så skal nok bli årnings!

Ha en fin helg alle sammen, så håper jeg å dele mange bilder snart!

Hverdag

Ridebanen

For ca en måned siden flyttet jeg Rebel til Stephanie, som tidligere passet på Rebel en gang i uken for meg. Hun har kjøpt seg egen fullblods, Mossi, og kjøpt seg hus med beite. Hun og Kevin slo opp fire store stallplasser og bygger nå ridebane.

Jeg gleder meg så uendelig mye til alt er ferdig. Nå rir vi jo alle på beite, og selv om det har gått veldig kjekt blir det godt å trene litt på sprangen. Jeg har bestemt meg for å hoppe han to ganger i uken – en dag med stuss og en dag med høyde. Nå hopper han bare på stevne og blir helt klikk i bollen så blir godt å få ut litt edge. Jeg har tenkt så utrolig mye på gårdsdagen, hva jeg kan endre på og gjøre annerledes. Jeg er helt seriøst på nippet til å kjøpe et sterkere bitt, men det er liksom siste utvei. Jeg har sprangtime på torsdag og får spørre om hjelp. Det er gøy med en viljesterk hest, men det må også være trygt.

Nå er det i hvertfall tre uker til neste gang og i helgen skal jeg glemme aaaaalt som har med hest og gjøre! Vi skal nemlig i bryllup ❤️

Hverdag

Happy birthday Rebel

I går var det bursdagen til denne flotte herremannen. 13 år – going 5, som ofte blir sagt. Dagen ble feiret på beste vis – ute i hagen hele dagen, dusjet med kaldt vann før han rullet seg i stallen og fikk masse høy, gulerøtter og kveldsmat ♥ Jeg reiste deretter til Frankie, som fristet meg med prosecco, jordbær og kokkelert mat av Mike, som altså er verdens beste mat.

Vi satt ute hele kvelden, skravlet om alt og ingenting. Det er lite som er bedre en fredag etter jobb.

Det er rart å tenke på hvordan vi begge har endt opp her, i Troon, på grunn av jobben til våres bedre halvdel. Jeg hadde aldri i verden møtt Frankie uten dem, og selv om jeg kan ha dager hvor hjemlengselen er litt sterkere (som på torsdag, syttende mai, helt forferdelig) så har jeg det helt topp ellers.


Nå sitter jeg i sofaen med morgenkåpen, og varmer opp til bryllupet til Meghan og Harry. Jeg skal også til frisøren for teste håroppsetting før den store dagen våres (ikke det kongelige bryllupet altså). Ting faller mer og mer på plass. Nå er det mindre en 3 måneder igjen, det har gått så aaaaalt for fort!

Hverdag

Avlyst – igjen!

Nå begynner jeg å bli så utrolig lei av Skottland! Det har regnet hver eneste dag så lenge jeg kan huske. Så selv om jeg hadde mine tvil, pakket jeg bagen før klokken hadde slått 6! Innen den var halv 8 hadde jeg gått tur med Mumford, spist frokost og pakket bilen! Før 9 var jeg i Irvine, klokken 10 betalte jeg kjolen, og planen var å reise til Inverness rundt klokken 12… helt til Vicky ringer… stevne avlyst, tredje på rappen. 

Jeg blir bare så oppgitt. Mister gnisten. Så mye trening bak, hver kveld etter jobb er planlagt til punkt og prikke. Ikke hjemme før 9, opp klokken 6 igjen dagen etter. Er det for mye å be om at stevnene blir gjennomført? 

Uansett, et siste håp før sesongen er ferdig, Eden on Valley om to uker. Vi får bare krysse det vi har. Neste søndag kjører vi på med langdistanse. 2 mil med kart og kompass, DET tror jeg blir moro ?

Hverdag

Scotland in the sun

Det ble virkelig en koselig dag med litt andre planer enn først antatt. Solen kom fram og det er leeeeenge siden det har vært så varmt her. Vi startet dagen med frokost på Hays Garden Centre (som forøvrig har tatt frem julepynten?????) og reiste deretter til hagesenter nummer to for at mamma skulle kjøpe en såpe som ikke selges i Norge. Så reiste vi med hest, hund og kjæreste til Eglinton park for en lang gåtur. Mamma rei første halvdel og brukte resten av turen til å ta bilder – som jeg kan bruke til bloggen. Vinn vinn! Nå er vi alle hjemme. Potetene står i ovnen, biffen på benken, Howie setter opp hyller på kontoret og jeg blogger. Det ble virkelig en fin dag, for i morgen er det spådd øsregn…..

Hverdag

Avlyst! 

Åh så sykt irriterende, men jeg hadde det på følelsen. Været har virkelig ikke vært på våres side den siste måneden og når det var spådd regn hele helgen er jeg ikke overrasket over beslutningen. Forsåvidt ikke så moro å ri i sprutregn men det hadde vært så moro å vise mamma hva som foregår “bak kulissene”… men men, alltids neste år 🙂 

Ridetimen har vi forskjøvet til neste uke så det ble en litt annerledes dag. Mamma fikk ridd, hoppet litt hinder og en kort skrittetur ute. Rebel oppførte seg hel supert og syns sikkert der var stas å ikke bare øve på dressueren hele tiden. Når det er sagt skulle jeg virkelig ønske at jeg fikk ridd en 90cm før neste helg. Nå er det lenge siden forrige gang og vet liksom ikke lenger om vi er klare. Jeg datt av så det suste forrige uke og trengte virkelig dette stevnet å forberede meg på. Mulig jeg rir et vanlig sprangstevnet på Søndag for å sjekke formen! Men føøørst: marinert scampi med mango salat! Yummi!!!!! 

Glasgow, Hverdag

Jentene feirer forlovelse

For en fin helg dette har vært! Lørdag red jeg grytidlig på morgenen før jeg gikk tur med Mumford og støvsuget huset. Deretter så jeg fem timer av Badminton Horse Trials før jeg sminket meg og gjorde meg klar for kvelden i Glasgow. Vi skulle ta toget klokken 5 og jeg måtte kjøre bilen til jobben til Howie så han slapp å gå hjem etter èn uke på fotballfylla, flytur fra Barcelona og kveldsvakt på jobb….

Første stoppested var Corinthian med fine drinker i godt selskap. Det er faktisk en stund siden vi var samlet i Glasgow, noe som er helt tullete for det er kun 40 minutter med tog, men det var desto morsommere på Lørdag. Vi kom nesten for sent til Sapporo-bestillingen vår, men var heldig nok til å beholde bordet! Lauren anbefalte restauranten og den skuffet ikke. Kanskje ikke heeeelt hundre prosent på servicen, men jeg gir dem en god 7. Maten var uansett veldig god og jeg var helt i hundre over å spise sushi igjen! Det ble to typer sushi til forrett og Beef Teriyaki til hovedrett. Altså den var så god og jeg ble nesten litt stum! Tror vi alle hadde det helt toppers!

 

Og før vi vendet nesa hjemover stoppet vi for enda en cocktail men fant fort ut at det ble den siste. Det finnes ikke noe verre enn å ta det siste toget hjem fra Glasgow en lørdagskveld, uansett hvor full man er. Det har jeg gjort èn gang og aldri igjen! Makan til unge (og gamle for den saks skyld) drittsekker skal man lete lenge etter og toget hjem i 11-tiden kunne ikke passet bedre. Jeg ble hentet av Howie som jeg ikke har sett på nesten to uker og lille Mumf selvfølgelig! Det var altså en veldig koselig og akkurat passe mye alkohol gjennom kvelden! Våknet tidlig uten hodepine! Bonus!!

Hverdag, Livet med hest

Neste stop: Dalkeith

På Fredag pakker vi sekken nok en gang. Kjæreste, hest OG hund skal på en weekend away heleee veien til Edinburgh. Vi har booket et hotel både for Rebel og for oss. Mumford skal selvfølgelig være med så dette kan umulig gå bra. Jeg ønsket med dette av Howie i bursdagsgave og har sett frem til dette lenge før jeg booket Forgandenny.. Og nå kan jeg endelig telle ned dagene!

Jeg kommer til å starte akkurat samme klasse som forrige uke – 80(T). Dressurtesten er lik i 80 cm og 90 cm, men jeg vil gjerne komme meg gjennom hele runden før jeg begir meg utpå 90. Hvis alt går etter planen, og Rebel føles fin, melder jeg oss på et nytt stevne i Mai. Så tar vi det stevne etter stevne. Skal ikke kimse av feltritt altså, der må man virkelig ha hodet med på laget.


I går tok Robyn og jeg med oss hestene til Titwood, den fineste feltrittsbanen kun 6 minutter unna stallen. Man kan leie den så lenge man vil for 250 kroner og hoppe de hinderene man ønsker. Raketten hoppet alt bortsett fra et veldig smalt hinder på rundt èn meter. Jeg styrte han mot det flere ganger men han prøvde alltid å løpe til siden. Jeg gjorde ingenting med saken, siden jeg ikke følte det var ugangskråker… Tror rett og slett han ikke følte seg modig nok. Tok han over et litt mindre, men like smalt hinder som han spratt over med èn gang. Og lot det gå. Ingen vits i å tvinge han over, kanskje han hopper det neste gang, hvem vet?

Da vi kom hjem måtte han rett og slett spyles.. Aaaalt var gjørme. Ridestøvlene mine, hesten, gjordten og beinskyddene. Så fikk han på seg pysjen, masse masse høy og tidlig middag så jeg kunne reise hjem før det var mørkt. I morgen er det tilbake på jobb i tre dager før vi vender nesa mot Edinburgh! Jeg gleder meg kanskje litt for mye 🙂

Hverdag, Livet med hest

Forgandenny Horse Trials

Da tok jeg endelig en liten, og ikke minst velfortjent ferie fra jobben. Rett før vi var ferdige måtte Scott og jeg gå på skattejakt for å finne flest mulig påskeegg. Han vant med 14 og jeg tapte meg 13. Litt snurt ble jeg jo selvfølgelig men det var egentlig mest moro 🙂

Nå sitter jeg i sofaen med Mumford og Howie og drikker ingefærøl. Min ABSOLUTT favoritt for tiden! Jeg har egentlig ikke hatt tid til noen verdens ting siden jeg kom hjem fra Forgandenny på Søndag, og dagene har gått så fort. Plutselig var det Torsdag og langhelg- og endelig tid til litt ettertanke til en helg jeg sent kommer til å glemme. Helt siden jeg var en liten jente har jeg drømt om feltritt, selv om det var sprangridning jeg drev med. Casey var min siste ponny før jeg tok en 10års-pause og han kunne hoppe i blinde. En RÅGOD ponny som jeg desverre måtte selge da beina mine ble for lange og jeg ble for tung. Rett og slett. Men han var ikke noen feltritts, og dressurhest så vi holdt oss til sprang.

Da jeg kjøpte Rebel for to år siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg hvor bra han var. Jeg har vel kanskje hatt et håp og ønske om å eie en god hest og har trent til både Aintree i November og Badminton i Mai. Neida, DET har jeg ikke, men vi har trent mye på veldig mye forskjellig. Og i fjor fikk vi testet naturhinder for aller første gang, noe som gikk smertefritt for oss begge. Det var da jeg begynte å leke med tanken om eventing, altså dressur, spang og feltritt på samme dag… Alt fristet bortsett fra dressuren, rett og slett fordi vi er dårlige på det. Derfor bestemte jeg meg for å trene enda mer på nettopp det, noe både jeg og Rebel syns var kjedelig. Det gikk veldig sakte fremover men vi ble litt og bedre for hver uke selv om vi har møtt veggen en hel del. Hvor jeg har mistet all motivasjonen og tenkt på hvem vi lurer?! Da har vi tatt en pause, skvist inn en ridetime og sett 10 klipp om sjenkelvikninger på Youtube. Så har vi begynt på nytt. Igjen og igjen og igjen. Derfor betyr dette kanskje mer enn noen annet stevne jeg har vært på, nettopp fordi det den ultimate testen for hest og rytter. Jeg vil derfor prøve å skrive litt om hvert stevne vi skal igjennom i år og håper dere vil følge våres reise 🙂


Lørdag morgen hentet jeg Stephanie, min tidligere fòrrytter, for å pakke, gjøre klar hesten og reise videre til Forgandenny i Perth.

Turen tok litt over 2 timer og Rebel fikk seg et nytt hjem for dagen. Jeg trodde jeg hadde booket en gammel låve og ble veldig glad når stallen var helt tipp topp og de hadde gjort klart alt for oss. Han fikk masse flis, to store høynett hjemmefra og fire bøtter vann. (Kan aldri få FOR mye vann).

Så tok vi hestebilen ned i sentrum, sjekket inn på hotellet og tok en velfortjent disco-nap før sen lunsj. Deretter reise vi tilbake i stallen og gav han middag før vi reiste til stevneplassen for å gå banen. Når man er ny i gamet får man hjelp til sådan og klokken syv på kvelden var det nesten 20 av oss som ble guided gjennom 18 hinder, høyt og lavt. Sue, våres veileder, forklarte vinkler, antall steg etter en grop i forhol til et vanlig hinder og hvilket kombinasjoner vi kunne ta en enklere omvei hvis vi syns noen hinder var for vanskelige. Både Stephanie og jeg lærte veldig mye fra den lille halvtimen. Og vi reiste tilbake med en stor dose informasjon.

Søndag våknet vi nesten av oss selv klokken 6 og sjekket ut en halvtime senere. I stallen fikk han frokost i fred og ro og vi pakket sammen resten av tingene før han ble striglet og flettet. Deretter kjørte 10 knappe minutter til stevne hvor jeg betalte startavgift, fikk startnummer og begge hjelmene ble sjekket. Jeg prøvde å spise litt frokost men magen var ikke helt på samme lag. Dressuren min startet rett før klokken 11 og jeg ville bruke god tid på å varme opp. Han var helt konge på oppvarmingen, akkurat som han har vært hjemme de siste dagene, men idèt de ringte i bjella ble han stiv som en stokk…. Jeg tok en ekstra runde rundt banen for å roe han ned, noe som hjalp litt. Testen i seg selv var OK pluss. Jeg kjente han var veldig spent og slet litt med å bruke sjenkler. Kommentarene ble slik jeg trodde, men vi fikk 60% til våres store overraskelse!

Så vi tok med oss 40 feilpoeng i sprangen hvor han hoppet feilfri. Det gikk som smurt og han var framfor sjenkel. Jeg kunne nesten bare peke mot hinderet og jobben var gjort. Han var SÅ PÅ! Så gira liksom, men alikevel kontrollert og balansert. Når vi var ferdige var jeg så lykkelig og jeg tenkte tilbake på alle dagene med blod, slit og tårer. Det øyeblikket var verdt ALT!

Så fikk vi en pust i bakken før vi salet opp igjen for feltritt. Det var NÅ den store testen kom. Aldri har verken jeg eller han hoppet så skumle hinderet, rett etter hverandre på en optimaltid som var 4 minutter og 50 sekunder. Var han trent nok? Ville han hoppe for meg? Er dette våres greie? Men før jeg rakk å bekymre meg var det våres tur, og sekundene gikk fra 5,4,3,2,1.. Og jeg tror fanken hesten min kan telle for jeg gav ikke sjenkel før han tok av. Som en rakett….

Jeg fikk han rett på hinder nummer 1. Da var det værste over tenkte jeg. Bortsett fra vannet selvsagt, og rett på nummer 2. Og deretter gikk alt helt av seg selv. Han hoppet alt og brydde seg ikke om høyden, bredden, busker, tømmerstokker, grop eller vannet. Jeg var så lykkelig der jeg rei at jeg sikker på at folk trodde jeg var gal i hodet. Og når han i tillegg hoppet det største hinderet på nummer 15 klappet jeg han med begge henda og skøyt rett forbi hinder nummer 16. Tok litt tid før jeg skjønte deg og måtte snu, og jeg hørte mannen i mikrofonen så jeg skulle investere i GPS på mitt neste stevne 🙂 Jaja, tenkte jeg, litt irritert fordi jeg ødela hele runden med glans, men allikevel så fornøyd over Rebel. Som var så modig, så snill og så villig! Jeg tenkte på alle hestene jeg kunne hatt, så var jeg så heldig å få akkurat han!

Han var nesten ikke svett en gang. Den hesten er laget av stål og har viljen til en stor stjerne! Åh, det er så følsomt. Det er så morsomt. Det er ingen følelse lik denne! Jeg skulle ønske jeg ble fortalt dette når jeg var 8 år, og satte opp hinder i skogen og galloperte med de to små beina jeg hadde. At jeg skulle være så heldig som det jeg er nå ♥

Hverdag, Livet med hest

Oppdatering

Nå skulle dere sett meg. Jeg ligger strakt ut i senga med en kopp te og snickers sjokolade. Klokken er nesten blitt ti på kvelden og Howie dro akkurat på nattvakt. Jeg ser veldig lite poeng å se på tv hvis jeg ikke må så gikk rett opp for å legge meg. Er egentlig ikke trøtt men syns det er så deilig å romstere og rydde i oppe. Det blir det jo aldri tid til på morningen.

På Lørdag var Stephanie og jeg på Morris Equestrian. Man betaler 5 pund for en runde med sprang og det var åpent hele dagen. Siden jeg ikke har tilgang på ridehus er det deilig å komme seg litt vekk så vi tok hengeren, hest og hund med oss til Stewarton lørdag morgen. Stephanie red først og hoppet strålende en 70 cm runde. Hun misset to hinder så tok noen volter men hva gjør vel det. Hun har jo ikke hoppet en hel bane på evigheter. Deretter var lille frøken modig så dum at hun ville gjøre en runde også. Så jeg hoppet rett opp på hesten (uten å varme opp igjen) og ba Stephanie bygge en stor bane. Det gikk så gæli som det kunne gå. Inn til hinder nummer fire kom vi så usaklig stygt inn. Jeg ville at Rebel skulle hoppe langt fra hinderet, klemte til, og lente meg framover. Rebel var ikke enig og tok et steg ekstra før han hoppet. Man kan mildt si vi kræsjet momentant og et lite sekund trodde jeg kjeven var brekt. Før jeg innså at det gikk mellom øra, ned nakken og rundt ryggen. En skikkelig fin nakkesleng der altså! Jeg hoppet faktisk resten av banen etter å ha sett noen stjerner, men reiste hjem etter den runden. Der fikk jeg smake min egen medisin og en fin lekse på at man ikke kan gjøre hva som helst med våre firbeinte venner.

Ellers har vi hatt besøk av både banken og surveyors (litt usikker på hva det er på norsk. Inspektører blir ikke helt riktig) men vi fikk idag bekreftet at huset har steget betraktelig i verdi. Det betyr at vi kan slå sammen alle “smålån” i huslånet og betale mindre i måneden, – fordi vi teknisk sett eier mer. Verdt å nevne at vi har bygget på to store soverom og to bad, slått ned to vegger på kjøkkenet, laget åpen planløsning OG tatt vekk gulv til gulv teppet på badet (!). Det har kostet skjorta, virkelig, men nå ser jeg lyset i tunnelen. Badet nede begynte vi på forrige uke og det er det siste store prosjektet for en veldig veldig god stund. Minn meg på at jeg aldri skal pusse opp igjen.

Og som om ikke det var nok fikk jeg lønnsøkning på jobben i dag. Men så lurer jeg på om det er noe man ikke skriver eller snakker om? Jeg vet ikke, jeg bare ble så veldig glad de er fornøyd med innsatsen min og at jeg var kjempegode tilbakemeldinger fra kunder. Sånn, der var skrytingen min over for i kveld. Nå er jeg faktisk stuptrøtt og skal bunte beinhaugen, som vi sier på Hokåsen ♥

Hverdag

Stevne 29. Januar

Forrige Søndag var jeg på stevne, men har ventet på bildene en liten evighet. I dag tidlig, sånn akkurat nå, plinget det inn en email. Jeg har bestilt dem ferdig printet men jeg fikk de digitale i dag. Kvaliteten er ikke hundre, tror de ligger på 900px, isteden for den optimale bloggstørrelsen 1400px. Men men, alt er bedre enn ingenting 🙂


Jeg syns stevner er absolutt best på Lørdager. Da har man fortsatt en liten evighet med helg igjen. Når jeg konkurrerer på Søndager blir jeg alltid så skuffet når alt er ferdig og må vente i fem, seks dager til før mer moro. Haha, jeg hører meg selv her.. Jeg ER glad i jobben min altså, og hadde jeg ridd stevner hver dag hadde det ikke vært så stor stas heller! Men det er helgens høydepunkt, uansett resultat. Jeg treffer alltid på så mange kjente, vi alle heier hverandre frem, Rebel er alltid snill og prøver så godt han kan. Også er det så gøy med fart og spenning! Når man har ridd runden, uavhengig av høye, har pulsen steget godt over det normale. Adrenalinet har svevd i kroppen lenger enn man er klar over og alt er bare…. ja.. fint?

Dette stevnet var ikke viktig for min del. Altså, alle stevner er viktige for delmål, rutiner og trening, men jeg kunne ikke kvalifisere meg til noe. Med mindre jeg rir fem feilfrie runder før mars. Så der tok jeg det meg kokende ro og red bare helt vanlig. Eller vanlig og vanlig. Jeg red med det mildeste bittet noensinne, og brukte beina mer enn noen gang før. Riv gjorde meg ingenting i dag, vi prøver heller å finne knappene så ALT klaffer! Jeg har ridd så mange runder med flaks, og selv om jeg er plassert er det alltid en bismak når det skjer. Jeg vil ikke komme meg opp og frem med flaks. Jeg vil være kjempegod i det jeg gjør. Så denne helgen tok jeg frem mitt todelte trinsebitt i gummi, og sa til meg selv at jeg skulle ri fremover, uansett. Ikke alle hester man kan gjøre det med, men Rebel hopper absolutt best med litt fart under seg. På en av våres aller første sprangtreningen så ridelæreren til meg. “Jo fortere du innser at dette ikke er en hest som galloperer i fin sakte flyt på sprangbanen, jo fortere kommer dere i mål. Hvis det er dèt du er ute etter, selg han”. Jeg satt med åpen munn og sa ingenting. Det slo luften ut av meg og jeg kommer aldri til å glemme det. Så istedenfor å gjøre å bruke endeløst med omskoleringstid får jeg heller ta han som han er – en liten pocket rocket med vilje av stål.

Så våres hoppning er ikke som alle andres, fordi hesten min ikke er som alle andre hester. Jeg prøver hele tiden å treffes på midten. Noen ganger tar jeg for mye kontroll, andre ganger går det for fort. Og sånn driver vi, lærer hverandre å kjenne, selv etter to år. Men NÅR vi klarer det.. Er det ingen som er lykkeligere enn meg. Jeg tar ingenting for gitt.

Derfor, når alt går etter planen, er det moro med nye utfordringer. Jeg har aldri aldri (ALDRI) hatt et større støtteapparat enn det jeg hadde som ponnyrytter hjemme som 15-16 åring. Der hadde jeg ridelærere som ville at jeg skulle lykkes, like mye som meg. Hun var på nesten alle stevner, varmet elevene opp før vi gikk inn på ridebanen. Hvis vi var klare for neste klasse fikk vi høre det, og alle klatret oppover, med støtte fra familie og venner… Her har jeg ingen familie som dytter meg oppover. Ikke har jeg ridelærere som varmer meg opp eller forteller meg hvordan jeg ligger an. Alt går på feelingen og noen ganger er det så utrolig vanskelig å pushe seg selv, helt alene. Så, når denne gangen mine nye stallvenner kjørte samme lastebil på stevne ble alt litt bedre. Jeg fikk hjelp på oppvarmingsbanen og gode ord før start. Når jeg var ferdig med 90 cm fikk jeg streng beskjed om å melde meg opp på Discovery, hvor starthøyden ligger på 1 meter. Jeg mumlet at jeg ikke trodde jeg var klar men det dret han i.

Så på Søndag var vi ett hakk tøffere og fullførte våres første Discovery med et nedslag. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med meg selv eller Rebel. Og kan vi også bruke noen sekunder på bilde under?

Selv om det går treigt og seigt går det i allefall fremover 🙂

Translate »