Category

Hverdag

Just so

Hverdag

Avlyst – igjen!

Nå begynner jeg å bli så utrolig lei av Skottland! Det har regnet hver eneste dag så lenge jeg kan huske. Så selv om jeg hadde mine tvil, pakket jeg bagen før klokken hadde slått 6! Innen den var halv 8 hadde jeg gått tur med Mumford, spist frokost og pakket bilen! Før 9 var jeg i Irvine, klokken 10 betalte jeg kjolen, og planen var å reise til Inverness rundt klokken 12… helt til Vicky ringer… stevne avlyst, tredje på rappen. 

Jeg blir bare så oppgitt. Mister gnisten. Så mye trening bak, hver kveld etter jobb er planlagt til punkt og prikke. Ikke hjemme før 9, opp klokken 6 igjen dagen etter. Er det for mye å be om at stevnene blir gjennomført? 

Uansett, et siste håp før sesongen er ferdig, Eden on Valley om to uker. Vi får bare krysse det vi har. Neste søndag kjører vi på med langdistanse. 2 mil med kart og kompass, DET tror jeg blir moro 😃

Leave a comment
Hverdag

Scotland in the sun

Det ble virkelig en koselig dag med litt andre planer enn først antatt. Solen kom fram og det er leeeeenge siden det har vært så varmt her. Vi startet dagen med frokost på Hays Garden Centre (som forøvrig har tatt frem julepynten?????) og reiste deretter til hagesenter nummer to for at mamma skulle kjøpe en såpe som ikke selges i Norge. Så reiste vi med hest, hund og kjæreste til Eglinton park for en lang gåtur. Mamma rei første halvdel og brukte resten av turen til å ta bilder – som jeg kan bruke til bloggen. Vinn vinn! Nå er vi alle hjemme. Potetene står i ovnen, biffen på benken, Howie setter opp hyller på kontoret og jeg blogger. Det ble virkelig en fin dag, for i morgen er det spådd øsregn…..

Leave a comment
Hverdag

Avlyst! 

Åh så sykt irriterende, men jeg hadde det på følelsen. Været har virkelig ikke vært på våres side den siste måneden og når det var spådd regn hele helgen er jeg ikke overrasket over beslutningen. Forsåvidt ikke så moro å ri i sprutregn men det hadde vært så moro å vise mamma hva som foregår “bak kulissene”… men men, alltids neste år 🙂 

Ridetimen har vi forskjøvet til neste uke så det ble en litt annerledes dag. Mamma fikk ridd, hoppet litt hinder og en kort skrittetur ute. Rebel oppførte seg hel supert og syns sikkert der var stas å ikke bare øve på dressueren hele tiden. Når det er sagt skulle jeg virkelig ønske at jeg fikk ridd en 90cm før neste helg. Nå er det lenge siden forrige gang og vet liksom ikke lenger om vi er klare. Jeg datt av så det suste forrige uke og trengte virkelig dette stevnet å forberede meg på. Mulig jeg rir et vanlig sprangstevnet på Søndag for å sjekke formen! Men føøørst: marinert scampi med mango salat! Yummi!!!!! 

Leave a comment
Glasgow, Hverdag

Jentene feirer forlovelse

For en fin helg dette har vært! Lørdag red jeg grytidlig på morgenen før jeg gikk tur med Mumford og støvsuget huset. Deretter så jeg fem timer av Badminton Horse Trials før jeg sminket meg og gjorde meg klar for kvelden i Glasgow. Vi skulle ta toget klokken 5 og jeg måtte kjøre bilen til jobben til Howie så han slapp å gå hjem etter èn uke på fotballfylla, flytur fra Barcelona og kveldsvakt på jobb….

Første stoppested var Corinthian med fine drinker i godt selskap. Det er faktisk en stund siden vi var samlet i Glasgow, noe som er helt tullete for det er kun 40 minutter med tog, men det var desto morsommere på Lørdag. Vi kom nesten for sent til Sapporo-bestillingen vår, men var heldig nok til å beholde bordet! Lauren anbefalte restauranten og den skuffet ikke. Kanskje ikke heeeelt hundre prosent på servicen, men jeg gir dem en god 7. Maten var uansett veldig god og jeg var helt i hundre over å spise sushi igjen! Det ble to typer sushi til forrett og Beef Teriyaki til hovedrett. Altså den var så god og jeg ble nesten litt stum! Tror vi alle hadde det helt toppers!

 

Og før vi vendet nesa hjemover stoppet vi for enda en cocktail men fant fort ut at det ble den siste. Det finnes ikke noe verre enn å ta det siste toget hjem fra Glasgow en lørdagskveld, uansett hvor full man er. Det har jeg gjort èn gang og aldri igjen! Makan til unge (og gamle for den saks skyld) drittsekker skal man lete lenge etter og toget hjem i 11-tiden kunne ikke passet bedre. Jeg ble hentet av Howie som jeg ikke har sett på nesten to uker og lille Mumf selvfølgelig! Det var altså en veldig koselig og akkurat passe mye alkohol gjennom kvelden! Våknet tidlig uten hodepine! Bonus!!

Hverdag, Livet med hest

Neste stop: Dalkeith

På Fredag pakker vi sekken nok en gang. Kjæreste, hest OG hund skal på en weekend away heleee veien til Edinburgh. Vi har booket et hotel både for Rebel og for oss. Mumford skal selvfølgelig være med så dette kan umulig gå bra. Jeg ønsket med dette av Howie i bursdagsgave og har sett frem til dette lenge før jeg booket Forgandenny.. Og nå kan jeg endelig telle ned dagene!

Jeg kommer til å starte akkurat samme klasse som forrige uke – 80(T). Dressurtesten er lik i 80 cm og 90 cm, men jeg vil gjerne komme meg gjennom hele runden før jeg begir meg utpå 90. Hvis alt går etter planen, og Rebel føles fin, melder jeg oss på et nytt stevne i Mai. Så tar vi det stevne etter stevne. Skal ikke kimse av feltritt altså, der må man virkelig ha hodet med på laget.


I går tok Robyn og jeg med oss hestene til Titwood, den fineste feltrittsbanen kun 6 minutter unna stallen. Man kan leie den så lenge man vil for 250 kroner og hoppe de hinderene man ønsker. Raketten hoppet alt bortsett fra et veldig smalt hinder på rundt èn meter. Jeg styrte han mot det flere ganger men han prøvde alltid å løpe til siden. Jeg gjorde ingenting med saken, siden jeg ikke følte det var ugangskråker… Tror rett og slett han ikke følte seg modig nok. Tok han over et litt mindre, men like smalt hinder som han spratt over med èn gang. Og lot det gå. Ingen vits i å tvinge han over, kanskje han hopper det neste gang, hvem vet?

Da vi kom hjem måtte han rett og slett spyles.. Aaaalt var gjørme. Ridestøvlene mine, hesten, gjordten og beinskyddene. Så fikk han på seg pysjen, masse masse høy og tidlig middag så jeg kunne reise hjem før det var mørkt. I morgen er det tilbake på jobb i tre dager før vi vender nesa mot Edinburgh! Jeg gleder meg kanskje litt for mye 🙂

Hverdag, Livet med hest

Forgandenny Horse Trials

Da tok jeg endelig en liten, og ikke minst velfortjent ferie fra jobben. Rett før vi var ferdige måtte Scott og jeg gå på skattejakt for å finne flest mulig påskeegg. Han vant med 14 og jeg tapte meg 13. Litt snurt ble jeg jo selvfølgelig men det var egentlig mest moro 🙂

Nå sitter jeg i sofaen med Mumford og Howie og drikker ingefærøl. Min ABSOLUTT favoritt for tiden! Jeg har egentlig ikke hatt tid til noen verdens ting siden jeg kom hjem fra Forgandenny på Søndag, og dagene har gått så fort. Plutselig var det Torsdag og langhelg- og endelig tid til litt ettertanke til en helg jeg sent kommer til å glemme. Helt siden jeg var en liten jente har jeg drømt om feltritt, selv om det var sprangridning jeg drev med. Casey var min siste ponny før jeg tok en 10års-pause og han kunne hoppe i blinde. En RÅGOD ponny som jeg desverre måtte selge da beina mine ble for lange og jeg ble for tung. Rett og slett. Men han var ikke noen feltritts, og dressurhest så vi holdt oss til sprang.

Da jeg kjøpte Rebel for to år siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg hvor bra han var. Jeg har vel kanskje hatt et håp og ønske om å eie en god hest og har trent til både Aintree i November og Badminton i Mai. Neida, DET har jeg ikke, men vi har trent mye på veldig mye forskjellig. Og i fjor fikk vi testet naturhinder for aller første gang, noe som gikk smertefritt for oss begge. Det var da jeg begynte å leke med tanken om eventing, altså dressur, spang og feltritt på samme dag… Alt fristet bortsett fra dressuren, rett og slett fordi vi er dårlige på det. Derfor bestemte jeg meg for å trene enda mer på nettopp det, noe både jeg og Rebel syns var kjedelig. Det gikk veldig sakte fremover men vi ble litt og bedre for hver uke selv om vi har møtt veggen en hel del. Hvor jeg har mistet all motivasjonen og tenkt på hvem vi lurer?! Da har vi tatt en pause, skvist inn en ridetime og sett 10 klipp om sjenkelvikninger på Youtube. Så har vi begynt på nytt. Igjen og igjen og igjen. Derfor betyr dette kanskje mer enn noen annet stevne jeg har vært på, nettopp fordi det den ultimate testen for hest og rytter. Jeg vil derfor prøve å skrive litt om hvert stevne vi skal igjennom i år og håper dere vil følge våres reise 🙂


Lørdag morgen hentet jeg Stephanie, min tidligere fòrrytter, for å pakke, gjøre klar hesten og reise videre til Forgandenny i Perth.

Turen tok litt over 2 timer og Rebel fikk seg et nytt hjem for dagen. Jeg trodde jeg hadde booket en gammel låve og ble veldig glad når stallen var helt tipp topp og de hadde gjort klart alt for oss. Han fikk masse flis, to store høynett hjemmefra og fire bøtter vann. (Kan aldri få FOR mye vann).

Så tok vi hestebilen ned i sentrum, sjekket inn på hotellet og tok en velfortjent disco-nap før sen lunsj. Deretter reise vi tilbake i stallen og gav han middag før vi reiste til stevneplassen for å gå banen. Når man er ny i gamet får man hjelp til sådan og klokken syv på kvelden var det nesten 20 av oss som ble guided gjennom 18 hinder, høyt og lavt. Sue, våres veileder, forklarte vinkler, antall steg etter en grop i forhol til et vanlig hinder og hvilket kombinasjoner vi kunne ta en enklere omvei hvis vi syns noen hinder var for vanskelige. Både Stephanie og jeg lærte veldig mye fra den lille halvtimen. Og vi reiste tilbake med en stor dose informasjon.

Søndag våknet vi nesten av oss selv klokken 6 og sjekket ut en halvtime senere. I stallen fikk han frokost i fred og ro og vi pakket sammen resten av tingene før han ble striglet og flettet. Deretter kjørte 10 knappe minutter til stevne hvor jeg betalte startavgift, fikk startnummer og begge hjelmene ble sjekket. Jeg prøvde å spise litt frokost men magen var ikke helt på samme lag. Dressuren min startet rett før klokken 11 og jeg ville bruke god tid på å varme opp. Han var helt konge på oppvarmingen, akkurat som han har vært hjemme de siste dagene, men idèt de ringte i bjella ble han stiv som en stokk…. Jeg tok en ekstra runde rundt banen for å roe han ned, noe som hjalp litt. Testen i seg selv var OK pluss. Jeg kjente han var veldig spent og slet litt med å bruke sjenkler. Kommentarene ble slik jeg trodde, men vi fikk 60% til våres store overraskelse!

Så vi tok med oss 40 feilpoeng i sprangen hvor han hoppet feilfri. Det gikk som smurt og han var framfor sjenkel. Jeg kunne nesten bare peke mot hinderet og jobben var gjort. Han var SÅ PÅ! Så gira liksom, men alikevel kontrollert og balansert. Når vi var ferdige var jeg så lykkelig og jeg tenkte tilbake på alle dagene med blod, slit og tårer. Det øyeblikket var verdt ALT!

Så fikk vi en pust i bakken før vi salet opp igjen for feltritt. Det var NÅ den store testen kom. Aldri har verken jeg eller han hoppet så skumle hinderet, rett etter hverandre på en optimaltid som var 4 minutter og 50 sekunder. Var han trent nok? Ville han hoppe for meg? Er dette våres greie? Men før jeg rakk å bekymre meg var det våres tur, og sekundene gikk fra 5,4,3,2,1.. Og jeg tror fanken hesten min kan telle for jeg gav ikke sjenkel før han tok av. Som en rakett….

Jeg fikk han rett på hinder nummer 1. Da var det værste over tenkte jeg. Bortsett fra vannet selvsagt, og rett på nummer 2. Og deretter gikk alt helt av seg selv. Han hoppet alt og brydde seg ikke om høyden, bredden, busker, tømmerstokker, grop eller vannet. Jeg var så lykkelig der jeg rei at jeg sikker på at folk trodde jeg var gal i hodet. Og når han i tillegg hoppet det største hinderet på nummer 15 klappet jeg han med begge henda og skøyt rett forbi hinder nummer 16. Tok litt tid før jeg skjønte deg og måtte snu, og jeg hørte mannen i mikrofonen så jeg skulle investere i GPS på mitt neste stevne 🙂 Jaja, tenkte jeg, litt irritert fordi jeg ødela hele runden med glans, men allikevel så fornøyd over Rebel. Som var så modig, så snill og så villig! Jeg tenkte på alle hestene jeg kunne hatt, så var jeg så heldig å få akkurat han!

Han var nesten ikke svett en gang. Den hesten er laget av stål og har viljen til en stor stjerne! Åh, det er så følsomt. Det er så morsomt. Det er ingen følelse lik denne! Jeg skulle ønske jeg ble fortalt dette når jeg var 8 år, og satte opp hinder i skogen og galloperte med de to små beina jeg hadde. At jeg skulle være så heldig som det jeg er nå ♥

Hverdag, Livet med hest

Oppdatering

Nå skulle dere sett meg. Jeg ligger strakt ut i senga med en kopp te og snickers sjokolade. Klokken er nesten blitt ti på kvelden og Howie dro akkurat på nattvakt. Jeg ser veldig lite poeng å se på tv hvis jeg ikke må så gikk rett opp for å legge meg. Er egentlig ikke trøtt men syns det er så deilig å romstere og rydde i oppe. Det blir det jo aldri tid til på morningen.

På Lørdag var Stephanie og jeg på Morris Equestrian. Man betaler 5 pund for en runde med sprang og det var åpent hele dagen. Siden jeg ikke har tilgang på ridehus er det deilig å komme seg litt vekk så vi tok hengeren, hest og hund med oss til Stewarton lørdag morgen. Stephanie red først og hoppet strålende en 70 cm runde. Hun misset to hinder så tok noen volter men hva gjør vel det. Hun har jo ikke hoppet en hel bane på evigheter. Deretter var lille frøken modig så dum at hun ville gjøre en runde også. Så jeg hoppet rett opp på hesten (uten å varme opp igjen) og ba Stephanie bygge en stor bane. Det gikk så gæli som det kunne gå. Inn til hinder nummer fire kom vi så usaklig stygt inn. Jeg ville at Rebel skulle hoppe langt fra hinderet, klemte til, og lente meg framover. Rebel var ikke enig og tok et steg ekstra før han hoppet. Man kan mildt si vi kræsjet momentant og et lite sekund trodde jeg kjeven var brekt. Før jeg innså at det gikk mellom øra, ned nakken og rundt ryggen. En skikkelig fin nakkesleng der altså! Jeg hoppet faktisk resten av banen etter å ha sett noen stjerner, men reiste hjem etter den runden. Der fikk jeg smake min egen medisin og en fin lekse på at man ikke kan gjøre hva som helst med våre firbeinte venner.

Ellers har vi hatt besøk av både banken og surveyors (litt usikker på hva det er på norsk. Inspektører blir ikke helt riktig) men vi fikk idag bekreftet at huset har steget betraktelig i verdi. Det betyr at vi kan slå sammen alle “smålån” i huslånet og betale mindre i måneden, – fordi vi teknisk sett eier mer. Verdt å nevne at vi har bygget på to store soverom og to bad, slått ned to vegger på kjøkkenet, laget åpen planløsning OG tatt vekk gulv til gulv teppet på badet (!). Det har kostet skjorta, virkelig, men nå ser jeg lyset i tunnelen. Badet nede begynte vi på forrige uke og det er det siste store prosjektet for en veldig veldig god stund. Minn meg på at jeg aldri skal pusse opp igjen.

Og som om ikke det var nok fikk jeg lønnsøkning på jobben i dag. Men så lurer jeg på om det er noe man ikke skriver eller snakker om? Jeg vet ikke, jeg bare ble så veldig glad de er fornøyd med innsatsen min og at jeg var kjempegode tilbakemeldinger fra kunder. Sånn, der var skrytingen min over for i kveld. Nå er jeg faktisk stuptrøtt og skal bunte beinhaugen, som vi sier på Hokåsen ♥

Hverdag

Stevne 29. Januar

Forrige Søndag var jeg på stevne, men har ventet på bildene en liten evighet. I dag tidlig, sånn akkurat nå, plinget det inn en email. Jeg har bestilt dem ferdig printet men jeg fikk de digitale i dag. Kvaliteten er ikke hundre, tror de ligger på 900px, isteden for den optimale bloggstørrelsen 1400px. Men men, alt er bedre enn ingenting 🙂


Jeg syns stevner er absolutt best på Lørdager. Da har man fortsatt en liten evighet med helg igjen. Når jeg konkurrerer på Søndager blir jeg alltid så skuffet når alt er ferdig og må vente i fem, seks dager til før mer moro. Haha, jeg hører meg selv her.. Jeg ER glad i jobben min altså, og hadde jeg ridd stevner hver dag hadde det ikke vært så stor stas heller! Men det er helgens høydepunkt, uansett resultat. Jeg treffer alltid på så mange kjente, vi alle heier hverandre frem, Rebel er alltid snill og prøver så godt han kan. Også er det så gøy med fart og spenning! Når man har ridd runden, uavhengig av høye, har pulsen steget godt over det normale. Adrenalinet har svevd i kroppen lenger enn man er klar over og alt er bare…. ja.. fint?

Dette stevnet var ikke viktig for min del. Altså, alle stevner er viktige for delmål, rutiner og trening, men jeg kunne ikke kvalifisere meg til noe. Med mindre jeg rir fem feilfrie runder før mars. Så der tok jeg det meg kokende ro og red bare helt vanlig. Eller vanlig og vanlig. Jeg red med det mildeste bittet noensinne, og brukte beina mer enn noen gang før. Riv gjorde meg ingenting i dag, vi prøver heller å finne knappene så ALT klaffer! Jeg har ridd så mange runder med flaks, og selv om jeg er plassert er det alltid en bismak når det skjer. Jeg vil ikke komme meg opp og frem med flaks. Jeg vil være kjempegod i det jeg gjør. Så denne helgen tok jeg frem mitt todelte trinsebitt i gummi, og sa til meg selv at jeg skulle ri fremover, uansett. Ikke alle hester man kan gjøre det med, men Rebel hopper absolutt best med litt fart under seg. På en av våres aller første sprangtreningen så ridelæreren til meg. “Jo fortere du innser at dette ikke er en hest som galloperer i fin sakte flyt på sprangbanen, jo fortere kommer dere i mål. Hvis det er dèt du er ute etter, selg han”. Jeg satt med åpen munn og sa ingenting. Det slo luften ut av meg og jeg kommer aldri til å glemme det. Så istedenfor å gjøre å bruke endeløst med omskoleringstid får jeg heller ta han som han er – en liten pocket rocket med vilje av stål.

Så våres hoppning er ikke som alle andres, fordi hesten min ikke er som alle andre hester. Jeg prøver hele tiden å treffes på midten. Noen ganger tar jeg for mye kontroll, andre ganger går det for fort. Og sånn driver vi, lærer hverandre å kjenne, selv etter to år. Men NÅR vi klarer det.. Er det ingen som er lykkeligere enn meg. Jeg tar ingenting for gitt.

Derfor, når alt går etter planen, er det moro med nye utfordringer. Jeg har aldri aldri (ALDRI) hatt et større støtteapparat enn det jeg hadde som ponnyrytter hjemme som 15-16 åring. Der hadde jeg ridelærere som ville at jeg skulle lykkes, like mye som meg. Hun var på nesten alle stevner, varmet elevene opp før vi gikk inn på ridebanen. Hvis vi var klare for neste klasse fikk vi høre det, og alle klatret oppover, med støtte fra familie og venner… Her har jeg ingen familie som dytter meg oppover. Ikke har jeg ridelærere som varmer meg opp eller forteller meg hvordan jeg ligger an. Alt går på feelingen og noen ganger er det så utrolig vanskelig å pushe seg selv, helt alene. Så, når denne gangen mine nye stallvenner kjørte samme lastebil på stevne ble alt litt bedre. Jeg fikk hjelp på oppvarmingsbanen og gode ord før start. Når jeg var ferdig med 90 cm fikk jeg streng beskjed om å melde meg opp på Discovery, hvor starthøyden ligger på 1 meter. Jeg mumlet at jeg ikke trodde jeg var klar men det dret han i.

Så på Søndag var vi ett hakk tøffere og fullførte våres første Discovery med et nedslag. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med meg selv eller Rebel. Og kan vi også bruke noen sekunder på bilde under?

Selv om det går treigt og seigt går det i allefall fremover 🙂

Hverdag

New XC Gear

Åh, jeg bare elsker pakker! Alt som er pakket inn er morsomt, selv om jeg har betalt det i dyre dommer. Jeg har ønsket meg matchende feltrittsutstyr siden tidlig i sommer, men tok meg aldri råd til det. Jeg drev jo tross alt ikke med verken eventing eller feltritt så kan jo trygt si det var bortkastede penger. Men NÅ dere.. NÅ…… Er det i hus! Kom med Postman Pat i dag tidlig men jeg kom jo ikke hjem før nå.

Jeg valgte fargene mørk, -og lyseblå. Uten at jeg vet helt hvorfor. Jeg bare syns det var fint. Mønsteret er også ganske enkelt og sjabrakken er plain uten mønster. Jeg vet ikke, men jeg følte meg nesten for gammel til å legge ved navn og hjerter i rosa. Kjørte vanlig denne gangen, og det er helt OK.

Resten på to-do listen min før sesongen er fysio, tannlege og salpasser for Rebel. Greit å bare ha alt på plass før man reiser i flere timer for å konkurrere. Hadde blitt så uendelig skuffet hvis hadde slått seg vrang på grunn av tannverk.. usj….

 

Hverdag

Hei og velkommen til 2017

Det er litt seigt å starte en ny bloggpost når du ikke har vært pålogget siden i sommer… Hva kan jeg si? Jeg var vel ikke interessert før venninnen min fortalte at bloggen var nede. Jeg bare; hva da nede? Og ja, ganske riktig, bloggen eksisterte ikke lenger. Jeg kjente jeg ble kvært samtidig som jeg så alle bildene, tekstene og minnene bare fly ut av dataen min. Hejdå liksom. Og jeg da, som kaller meg for en hobby-nettside-kreatør (ikke webdesigner, det er ikke det samme), prøvde febrilsk alle tipsene i boka uten hell. Jeg fikk heldigvis tatt backup sa ingenting ble borte, men bloggen var fortsatt gone and dusted. Helt til Petter Smart kontaktet hostingen, som foklarte høflig at jeg ikke hadde betalt årsvgifta på domene mitt. Så da var det bare å spytte 200 kroner i potten og vips var vi her igjen. Nå trekkes alt automatisk fra kontoen, og domene og hostingen er samme leverandør. 10 poeng til meg.

Dette bringer oss til i dag, hvor jeg har så undelig mye å fortelle at jeg blir svett. Så istedenfor å ta alt nå kommer jeg nok til å skrive litt i fortid noen ganger, bare for ordens skyld.


Kort fortalt har jeg siden sist:

  1. Fått drømmejobben
  2. Beholdt hesten
  3. Prøvd å oppdra Mumford
  4. Tilbragt all min fritid i stallen
  5. Ikke slått opp med kjæresten min

Ikke verst, hæ? Jobben er vel kanskje det jeg er mest stolt av. Jeg har hatt lyst på den siden jeg gikk ut av universitetet men har ikke sendt dem mail før jeg var sikker på at portfolioen var skuddsikker. Da jeg sendte dem en åpen søknad tidlig Oktober turte jeg nesten ikke håpe på et svar, ei heller at de ville møte meg på kontoret. Howie sa jeg ikke burde få forhåpninger så jeg gikk inn med et åpent sinn og mappa under armen. De sa de var ute etter Grafisk Designer men ville ikke legge ut en stilling og heller håpet den riktige personen selv ville ta kontakt. -And here you are, sa dem. Jeg gråt når jeg gikk ut, satte meg i bilen og bare kikket på trafikken. Satt der kanskje i 15 minutter før jeg innså at drømmen var realitet. Jeg tenker uendelig ofte på hvor glad jeg er for at jeg sendte den mailen. Den dagen, den måneden. Jeg føler nå for første gang at jeg er akkurat der jeg burde være.

Så har vi hesten min da. Kjære Rebel ♥ 2 kjøpere har jeg hatt, og tanken har svidd meg. Jeg vet han er liten og at jeg er lang. At jeg passer bedre med en større hest og mer kapasitet. Men allikevel så klarer jeg ikke tanken på å selge han. Jeg bare, altså, jeg tror jeg aldri kommer til å tilgi meg selv. Vi alle sier våres dyr er de beste, men han er virkelig spesiell. Jeg vet han setter stor pris på meg og er kanskje den snilleste hesten i stallen. For eksempel så red jeg ute forrige uke. Det var mørkt nok, men da strømmen gikk og flomlyset på ridebanen ble borte så jeg virkelig ingen verdens ting. Vet dere hva Rebel gjorde? Han bare fortsatte å trave, selv i blinde. Flere av jentene kom løpende ut med mobil-lommelykt for de trodde jeg lå på bakken. Men jeg bare hoppet av og han gikk rett bak meg hele veien inn, enda vi nesten ikke så noen ting. Så hvis jeg tvilte før den episoden er det ganske enkelt nå. Hvis jeg selger han kommer jeg aldri til å finne en ny Rebel igjen. Det båndet vi har kan ikke kjøpes for penger.

Jeg har allerede lagt mine planer for hele 2017 – og hold dere fast. Vi skal begynne med eventing. Tanken har slått meg i hytt og pine med det er jo helt logisk. Han er lynrask, elsker å hoppe, og kan (etter mengder med trening) gjøre en satans fin dressurtest. Så nei, jeg har ikke en top showjumper til over hundre tusen. Men jeg har reddet en liten fullblods, tøffere enn noen annen hest jeg har sittet på. Resten kan trenes, og vi begynner for fullt på søndag!

Håper dere fortsatt vil lese bloggen min. Den kommer mest til å handle om hest, motgang og fremgang, og andre viktige ting i livet mitt. Jeg føler jeg har fryktelig mye på hjertet nå.

 

Hverdag

På besøk hos Nikki

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For å forklare hvorfor jeg sitter omringet av barneting og tøy på jeg spole tilbake til gårsdagen.

Howard, min egoistiske kjæreste, hadde planlagt en kveld med gutta. Jeg syns det virket som en kjempefin plan siden jeg kommer godt overens med alle sammen  – for en kveld dette skulle bli. Jeg tok egentlig ikke hintet før han så med pipestemme: – Ehm, det kommer ingen andre jenter idag, det er bare oss gutta…

Jeg må innrømme, at jeg ble snurt og følte meg besviket. Jeg er jo tidenes selskap som prøver iherdig å drikke i samme tempo for å følge meg på “rundene”. Det har endt i katastrofe 9 av 10 ganger, men det skjer jo ikke før jeg kommer hjem. Så at de nå bare skulle være gutta forsto jeg lite av, selv om alle jentene enten er gravide eller har barn. Så når nybakte mamma-Nikki inviterte meg på sleep over takket jeg ja. Etter èn cider meg gutta ble jeg hentet og til Tollesbury vi kjørte. De bor nemlig et lite stykke unna Colchester, rett ved havet. Jeg kan nesten lukte saltvann når jeg åpnet kjøkkenvinduet i dag tidlig. Iført shorts og med nytraktet kaffe. Det var for meg idyll og tanken på en fyllesjuk Howie gjorde meg nesten i godt humør.

Uansett, jeg har både holdt og underholdt lille Seth og besto prøven med glans. Tok til og med en selfie på snapchat og halvparten spilte av snappen igjen – haha! Jeg vugget han i søvn mens Nikki lagde mat med to hender (i ekstase) og hjalp til å bade han før sengetid. Lille gutten er bare 5 uker gammel men lager nesten ikke en lyd. Han sov hele natten igjennom men jeg var oppe før resten av familien. Fikk jo både blogget og kopiert stoff til hjemmesiden før alle våknet, og nå venter jeg bare på at Nick skal kjøre meg hjem før han starter på jobb kl 11.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hverdag

Første morgen

Hei til dere. 

Jeg var bare så uendelig sliten i går at jeg la meg før klokken slo ti. Sovnet momentant og våknet tolv timer senere av Mr. Mumf som syns det var på tide med frokost. Howie er tidenes b-menneske (aldri gretten, det skal sies) men kan sove i det uendelige. Så når ingen alarm var satt var det selvfølgelig jeg som våknet først – av at Mumford nesten vasket håret mitt… 

Så jeg sto opp og tok han med ut for å gjøre sitt fornødne. Og herregud så varmt det er her… Jeg måtte skifte rett i shortsen for å ikke svette i hjel. Liten bris som gjorde det mer menneskelig men makan! Dette kan jeg bli vandt til.


Nå er vi begge klare for å besøke Howard sin bestemor, før vi må kjøpe hundemat og jobbe litt i kveld. Så deilig det er å styre hverdagen selv