Category

Livet med hest

Livet med hest

FEILFRI!!!

Det ble en stevnetur på mamma og meg i dag. Fòret hestene klokken 8 og avreise halv 10. Det var veldig få startende i den første klassen så tiden var knapp før det ble min tur. Jeg gikk banen, syns den var helt ok og ingen hindre virket store. Deilig følelse.
Han virket helt super på oppvarmingen og var rolig hele veien rundt. Jeg er jo ikke registrert innen BS (British Showjumping) så hadde ikke fått noen pengepremie, men vi var allikevel for sakte til plassering. Men jeg var uansett så UTROLIG fornøyd! Moro etter møte med sanden forrige uke…

Ting begynner virkelig å falle på plass nå. Han blir sterkere og jeg blir flinkere. Nå er det bare trening, trening og atter trening før Vicky og jeg vender snuta mot Inverness på Lørdag, for å ri våres aller første store klasse!

Leave a comment
Eventing, Livet med hest

Next Event: Dalston Green

I dag kommer mamma på besøk og på lørdag reiser vi sammen til England for sesongens siste 90 cm. Jeg har tre starter igjen i år, men har visstnok gode nok poenger til å ri 100 cm. Jeg trodde hele tiden at jeg skulle ri 90 ut sesongen, helt til det viste seg at jeg kunne starte en klasse høyere. Da fikk jeg litt blod på tann og meldte meg like greit opp i to klasser før året er omme.. Men først – 90 cm i Dalston Green.

Det er ingen hemmelighet at dressuren stopper oss fra plassering, gang på gang. Jeg føler jeg trener så undelig mye, men at resultatene viser noe helt annet. Misforstå meg rett, vi pleier å få over 60% (40 feilpoeng man tar med videre) og ender ofte på de 40, når vi ikke får flere feil i sprangen og feltritt, men det hjelper jo lite når vinneren har 28. Men nå, som alle ganger føler jeg vi virkelig er på rett vei. Ridetimene hjelper mer og mer, men til og med instruktøren sier han er en ekstremt vanskelig hest å ri. Litt blandet følelser på akkurat det, men tror til syvende og sist jeg blir en bedre rytter av sådan… Vi får nå se..

Først skal jeg hente mamsen i Glasgow, deretter en siste ridetime på fredag før vi pakker bagen og fletter manen og reiser grytidlig lørdag morgen. Ønsk oss lykke til og ro i magen.

Å jada, snakk om å kaste fra seg hansker og hodelag så fort som mulig. Hesten må ha vann si.

Leave a comment
Eventing, Livet med hest

Dalkeith Horse Trials – Oppsummering

Da vi omsider kom oss fram til stallen kvart på 7 var det liten tid til å gå banen med en instruktør. Vi bestemte oss derfor for å ta det med knusende ro, og etter at Rebel hadde fått middagen sin kjørte vi til Dalkeith Country Park. Været var helt fantastisk og solen skinte for oss. Mumford løp rundt og snuste på alt mens vi spiste litt potetgull før gikk feltrittsbanen. Howie ble kjempeimponert og det gikk opp for han hvor viktig dette stevne var. Hindrene var gjennomfort og vannet var rodlig. Jeg tok bilder av alle hindrene som jeg senere gikk igjennom før jeg la meg. Mumford fikk gå uten bånd siden det ikke var noen andre der og vi tok det som en fin kveldstur. Howie var veldig engasjerende og vi snakket om hvordan jeg skulle ri på alle strekningene. Noen hinder var vanskelig å komme til, men ingenting Rebel ikke kunne hoppe. Han tok alt på strak arm sist sa jeg følte meg veldig trygg.

Vi sjekket inn på Ledburns Inn og spiste god middag før vi var i seng rundt 11. Jeg drømte Rebel hadde fått infeksjon i øye over natten og kunne nesten ikke vente med aa reise til stallen for å gi han frokost. Han var våken og klar i hodet. Vi gikk en spasertur i sola for han ble striglet og flettet. Vi kom fram til Dalkeith i god tid og tok med oss Mumf for å hente startnummer, før vi var klare for dressuren… Som altså gikk rett vest.

Jeg vet ikke helt hva som skjer med oss i dressuren men jeg blir altså så utrolig nervøs. Jeg priser herren hver gang jeg ikke blir disket liksom og rir nok veldig anspent. Han slappet ikke av et sekund og hadde høyere puls når han var ferdig med testen enn etter fem minutter med feltritt. Vi endte å 57% og tok med oss 43 feilpoeng i sprangen hvor vi hadde en bom ned. Det var ikke uflaks en gang, bare elendig ridd.

Så litt skuffet var jeg jo men enda mer slappet jeg av før feltrittet. Jeg var jo ikke i nærheten av plassering så tok det litt med ro. Jeg kom inn på oppvarmingen og vi begge var helt avslappet. Han var så deilig å ri, så kontrollert. Hoppet kun tre hinder før det var våres tur og jeg hørte i mikrofonen at rytteren før meg fikk et stopp på hinder nummer 17. Det var et av hindrene som var bygget opp med busker, rett etter en nedoverbakke og en 90 graders vinkel med tre galoppsteg før sats. Det var altså ikke lange stubben hesten har å fokusere på.

Vi fikk startsignal og vi satte avgårde. Han hoppet alt latterlig enkelt og fløy som en virvelvind på slettene der. Jeg tror jeg smilte fra øre til øre og roste han hele veien. Vi hadde fin flyt helt til nummer 10 hvor jeg tok han ned i skritt for å vende nesa i riktig retning for å unngå stopp, deretter bar det til vannet som var nummer 14 hvor han sakket av farten. Jeg gav han et spark og vi kom oss fint gjennom det røde vannet ut av kombinasjonen uten feil. Puh!! Så bar det videre og 15 og 16 før det var en lang strekning til hinder nummer 17. Jeg var i feil galopp og tok han ned i trav før jeg fattet en ny (og veldig kontrollert) galopp mens jeg pushet han så langt til høyere som mulig. På den måten fikk han mer tid til å se hinderet og idèt jeg svingte til 17 sa jeg “IT´S THIS ONE REBEL!” og han hoppet så fint som bare det. Deretter bar det mot mål og jeg var overlykkelig når vi krysset linjen uten et sabla stopp! Jeg gråt en skvett når jeg skrittet han ned og hørte en liten gutt i familie si til moren sin: “Look mum, the horse is smiling”. Så gråt jeg litt til ♥

Vi var tre sekunder under optimaltiden noe som er helt perfekt i mine øyne, og endte opp midt på resultatlisten. Vi fikk ingen premie, men jeg har virkelig troen på vi en dag skal få det til. Bare vi får årning´s på de dressurnervene så…

Livet med hest

Når du får motorveien stengt en fredag ettermiddag

Det var jo dette innlegget jeg skulle skrevet først, egentlig tidlig forrige uke. Men så skjedde det litt av hvært og hodet satt ikke riktig skrudd fast. Jeg hadde til og med forhåndskrevet et innlegg som skulle publiseres fredag ettermiddag, på vei til Edinburgh. Jeg tror jeg skrev om hvor organisert jeg var, at alt var pakket, hesten var ren og pen og vi var superklare for en fin familie helg med hund og hest…

Takk og lov at jeg ikke publiserte det innlegget, for vi hadde ikke kjørt lenger en 30 minutter før lastebilen koker og vi klarer så vidt å komme oss på siden av motorveien. Vi ringte utleierne som skulle komme med en gang og jeg tok meg friheten til å sjekke om hesten hadde det greit. Gav han gulerøtter, litt kos, og lukket vinduet for all trafikken. På vei ut ser jeg en politibil og politimenn som snakker med Howie. Ble forklart at vi ikke kunne parkere her da det var farlig for annen trafikk. Jeg hadde lyst til å være litt ufin men forklarte veldig godt at vi  ikke hadde stoppet med vilje og ville helst sett av vi kunne kjøre videre på stevne. Han foreslo vi ble kjørt på verksted, men var intetanende om Rebel som sto bak. “It seems like we have a problem here”, klarte han å presse ut og jeg gav han nesten stående applaus. I tiden frem til utleirne kom med verktøy var de under panseret i 30 minutter og brukte all vannet vi hadde med oss. Det viste seg å være hull på slangen så det var lite vi fikk gjort før vi fikk mer hjelp.

Vi ventet i bilen våres mens konstablene ventet i sin. Redningen kom etter nye 30 minutter, med verktøy, en Land Rover og splitter ny hestehenger. De gjorde alt de kunne med det de hadde,men fant fort ut at bilen måtte på verksted. De sa jeg måtte flytte hesten på hengeren og ta den videre, noe jeg ble lettet for å høre. Helt til jeg regnet ut to pluss to og så for meg Rebel galoppere midt i trafikken… Jeg nektet plent å ta ut Rebel, og politiet måtte tilkalle ekstra hjelp for å stenge av motorveien… En patrulje på toppen av bakken, og en ved oss. “The last car passing is Mini”, får vi beskjed om gjennom radioen. Og når den lille bilen tutet forbi ble det helt stille. Jeg tok ut Rebel fra lastebilen og bort til hengeren, som han absolutt ikke ville inn i… Vi prøvde med mat, longeringsline og det vi hadde tilgjengelig. Helt til jeg ble så oppgitt at jeg klasket han på rompa og han skvatt inn.  Da åpnet de veien og vi kjørte til Edinburgh i en Land Rover… To timer senere enn antatt.

Jada, så vi var på Twitter og radioen, og var årsaken for kø hjem en fredagsettermiddag. Man har ikke levd før man får motorveien stengt, ler Howie, vel vitende om hva som skulle skje dagen etterpå. Jeg syns han tok det fint ser du…

Hverdag, Livet med hest

Neste stop: Dalkeith

På Fredag pakker vi sekken nok en gang. Kjæreste, hest OG hund skal på en weekend away heleee veien til Edinburgh. Vi har booket et hotel både for Rebel og for oss. Mumford skal selvfølgelig være med så dette kan umulig gå bra. Jeg ønsket med dette av Howie i bursdagsgave og har sett frem til dette lenge før jeg booket Forgandenny.. Og nå kan jeg endelig telle ned dagene!

Jeg kommer til å starte akkurat samme klasse som forrige uke – 80(T). Dressurtesten er lik i 80 cm og 90 cm, men jeg vil gjerne komme meg gjennom hele runden før jeg begir meg utpå 90. Hvis alt går etter planen, og Rebel føles fin, melder jeg oss på et nytt stevne i Mai. Så tar vi det stevne etter stevne. Skal ikke kimse av feltritt altså, der må man virkelig ha hodet med på laget.


I går tok Robyn og jeg med oss hestene til Titwood, den fineste feltrittsbanen kun 6 minutter unna stallen. Man kan leie den så lenge man vil for 250 kroner og hoppe de hinderene man ønsker. Raketten hoppet alt bortsett fra et veldig smalt hinder på rundt èn meter. Jeg styrte han mot det flere ganger men han prøvde alltid å løpe til siden. Jeg gjorde ingenting med saken, siden jeg ikke følte det var ugangskråker… Tror rett og slett han ikke følte seg modig nok. Tok han over et litt mindre, men like smalt hinder som han spratt over med èn gang. Og lot det gå. Ingen vits i å tvinge han over, kanskje han hopper det neste gang, hvem vet?

Da vi kom hjem måtte han rett og slett spyles.. Aaaalt var gjørme. Ridestøvlene mine, hesten, gjordten og beinskyddene. Så fikk han på seg pysjen, masse masse høy og tidlig middag så jeg kunne reise hjem før det var mørkt. I morgen er det tilbake på jobb i tre dager før vi vender nesa mot Edinburgh! Jeg gleder meg kanskje litt for mye 🙂

Hverdag, Livet med hest

Forgandenny Horse Trials

Da tok jeg endelig en liten, og ikke minst velfortjent ferie fra jobben. Rett før vi var ferdige måtte Scott og jeg gå på skattejakt for å finne flest mulig påskeegg. Han vant med 14 og jeg tapte meg 13. Litt snurt ble jeg jo selvfølgelig men det var egentlig mest moro 🙂

Nå sitter jeg i sofaen med Mumford og Howie og drikker ingefærøl. Min ABSOLUTT favoritt for tiden! Jeg har egentlig ikke hatt tid til noen verdens ting siden jeg kom hjem fra Forgandenny på Søndag, og dagene har gått så fort. Plutselig var det Torsdag og langhelg- og endelig tid til litt ettertanke til en helg jeg sent kommer til å glemme. Helt siden jeg var en liten jente har jeg drømt om feltritt, selv om det var sprangridning jeg drev med. Casey var min siste ponny før jeg tok en 10års-pause og han kunne hoppe i blinde. En RÅGOD ponny som jeg desverre måtte selge da beina mine ble for lange og jeg ble for tung. Rett og slett. Men han var ikke noen feltritts, og dressurhest så vi holdt oss til sprang.

Da jeg kjøpte Rebel for to år siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg hvor bra han var. Jeg har vel kanskje hatt et håp og ønske om å eie en god hest og har trent til både Aintree i November og Badminton i Mai. Neida, DET har jeg ikke, men vi har trent mye på veldig mye forskjellig. Og i fjor fikk vi testet naturhinder for aller første gang, noe som gikk smertefritt for oss begge. Det var da jeg begynte å leke med tanken om eventing, altså dressur, spang og feltritt på samme dag… Alt fristet bortsett fra dressuren, rett og slett fordi vi er dårlige på det. Derfor bestemte jeg meg for å trene enda mer på nettopp det, noe både jeg og Rebel syns var kjedelig. Det gikk veldig sakte fremover men vi ble litt og bedre for hver uke selv om vi har møtt veggen en hel del. Hvor jeg har mistet all motivasjonen og tenkt på hvem vi lurer?! Da har vi tatt en pause, skvist inn en ridetime og sett 10 klipp om sjenkelvikninger på Youtube. Så har vi begynt på nytt. Igjen og igjen og igjen. Derfor betyr dette kanskje mer enn noen annet stevne jeg har vært på, nettopp fordi det den ultimate testen for hest og rytter. Jeg vil derfor prøve å skrive litt om hvert stevne vi skal igjennom i år og håper dere vil følge våres reise 🙂


Lørdag morgen hentet jeg Stephanie, min tidligere fòrrytter, for å pakke, gjøre klar hesten og reise videre til Forgandenny i Perth.

Turen tok litt over 2 timer og Rebel fikk seg et nytt hjem for dagen. Jeg trodde jeg hadde booket en gammel låve og ble veldig glad når stallen var helt tipp topp og de hadde gjort klart alt for oss. Han fikk masse flis, to store høynett hjemmefra og fire bøtter vann. (Kan aldri få FOR mye vann).

Så tok vi hestebilen ned i sentrum, sjekket inn på hotellet og tok en velfortjent disco-nap før sen lunsj. Deretter reise vi tilbake i stallen og gav han middag før vi reiste til stevneplassen for å gå banen. Når man er ny i gamet får man hjelp til sådan og klokken syv på kvelden var det nesten 20 av oss som ble guided gjennom 18 hinder, høyt og lavt. Sue, våres veileder, forklarte vinkler, antall steg etter en grop i forhol til et vanlig hinder og hvilket kombinasjoner vi kunne ta en enklere omvei hvis vi syns noen hinder var for vanskelige. Både Stephanie og jeg lærte veldig mye fra den lille halvtimen. Og vi reiste tilbake med en stor dose informasjon.

Søndag våknet vi nesten av oss selv klokken 6 og sjekket ut en halvtime senere. I stallen fikk han frokost i fred og ro og vi pakket sammen resten av tingene før han ble striglet og flettet. Deretter kjørte 10 knappe minutter til stevne hvor jeg betalte startavgift, fikk startnummer og begge hjelmene ble sjekket. Jeg prøvde å spise litt frokost men magen var ikke helt på samme lag. Dressuren min startet rett før klokken 11 og jeg ville bruke god tid på å varme opp. Han var helt konge på oppvarmingen, akkurat som han har vært hjemme de siste dagene, men idèt de ringte i bjella ble han stiv som en stokk…. Jeg tok en ekstra runde rundt banen for å roe han ned, noe som hjalp litt. Testen i seg selv var OK pluss. Jeg kjente han var veldig spent og slet litt med å bruke sjenkler. Kommentarene ble slik jeg trodde, men vi fikk 60% til våres store overraskelse!

Så vi tok med oss 40 feilpoeng i sprangen hvor han hoppet feilfri. Det gikk som smurt og han var framfor sjenkel. Jeg kunne nesten bare peke mot hinderet og jobben var gjort. Han var SÅ PÅ! Så gira liksom, men alikevel kontrollert og balansert. Når vi var ferdige var jeg så lykkelig og jeg tenkte tilbake på alle dagene med blod, slit og tårer. Det øyeblikket var verdt ALT!

Så fikk vi en pust i bakken før vi salet opp igjen for feltritt. Det var NÅ den store testen kom. Aldri har verken jeg eller han hoppet så skumle hinderet, rett etter hverandre på en optimaltid som var 4 minutter og 50 sekunder. Var han trent nok? Ville han hoppe for meg? Er dette våres greie? Men før jeg rakk å bekymre meg var det våres tur, og sekundene gikk fra 5,4,3,2,1.. Og jeg tror fanken hesten min kan telle for jeg gav ikke sjenkel før han tok av. Som en rakett….

Jeg fikk han rett på hinder nummer 1. Da var det værste over tenkte jeg. Bortsett fra vannet selvsagt, og rett på nummer 2. Og deretter gikk alt helt av seg selv. Han hoppet alt og brydde seg ikke om høyden, bredden, busker, tømmerstokker, grop eller vannet. Jeg var så lykkelig der jeg rei at jeg sikker på at folk trodde jeg var gal i hodet. Og når han i tillegg hoppet det største hinderet på nummer 15 klappet jeg han med begge henda og skøyt rett forbi hinder nummer 16. Tok litt tid før jeg skjønte deg og måtte snu, og jeg hørte mannen i mikrofonen så jeg skulle investere i GPS på mitt neste stevne 🙂 Jaja, tenkte jeg, litt irritert fordi jeg ødela hele runden med glans, men allikevel så fornøyd over Rebel. Som var så modig, så snill og så villig! Jeg tenkte på alle hestene jeg kunne hatt, så var jeg så heldig å få akkurat han!

Han var nesten ikke svett en gang. Den hesten er laget av stål og har viljen til en stor stjerne! Åh, det er så følsomt. Det er så morsomt. Det er ingen følelse lik denne! Jeg skulle ønske jeg ble fortalt dette når jeg var 8 år, og satte opp hinder i skogen og galloperte med de to små beina jeg hadde. At jeg skulle være så heldig som det jeg er nå ♥

Livet med hest

For en fantastisk fin dag

Åh dere, dette var moro. Kjempemoro! Jeg tok det rolig ute i går kveld, da jobben arrangerte bowling og middag ute. Var i seng klinkende edru før 11 og spratt opp da klokken slo 7. På med stevnebuksene, skjorta, jakka. Hjelmen, sjabrak og stevnedekken i bilen. Hentet Stephanie klokken 8 og hesten var lastet på hengeren halv 10. Vi gikk banen sammen, jeg telte fire skritt til hvert hestesteg. En lang kombinasjon på hinder nummer 4 og en kjempefin kombinasjon på nummer 7. Visste jeg måtte ri meget fremover til fire for at han skulle ha langt nok steg over det siste hinderet. Ellers en veldig fin bane bortsett fra en rød rekk som var plassert i en morsom vinkel. Så helt rett ut, men var satt litt på skrå. Viktig detalj.

Oppvarmingen gikk rett.til.helvete. Verste på lenge. Alt for mange hester, ingen kom seg til hinderet, og det var satt opp alt for høyt. Jeg måtte vente med å hoppe til det kun var fire hester foran meg og da var jeg stresset. Rebel tok bittet fra meg, stakk av, hoppet, stakk av igjen. Fikk ikke stoppet før vi nesten kræsjet i andre hester. Kjempeflaut og jeg ville nesten reise hjem. Navnet mitt ble ropt opp og jeg tok et langt åndredrag før vi gikk inn i ringen. Vær så snill Rebel. Vær så snill å hør på bremsene mine.

Så gikk det helt sabla fantastisk. Mistet han fra hinder 8 til 9 og kom derfor i ubalanse til det tiende hinderet. Alt henger liksom sammen men det ordnet vi opp etter det og nailet de tre siste. Så sykt morsomt!! Nå mangler jeg bare to feilfrie runder før vi har kvalifisert oss til finalen i November. TO (!!!!) feilfrie på 7 måneder. Det burde vi klare eller?

Og enda bedre var det med et bra publikum. Howie og Lille Mumf. Se så fin han sitter. Smeeelt. Og Stephanie så klart. Hva i alle dager skulle jeg gjort uten Stephanie? Haha, altså jeg hadde tenkt til å legge ut dette bildet på facebook, men så ser Rebel SLIK ut på alle bildene. Men gull verdt, det er hun!!!


Ellers har det gått i hundre. Vel hjemme igjen sto det en urolig mann og ventet på meg. Jeg måtte bare snurre meg rundt, dusje og skifte, vi skulle nemlig kjøpe sofa. Halleluja sier jeg bare. Det er så etterlengtet. Vi har sett på ganske mange og begge likte veldig godt en, blå, dyr, hjørnesofa. Og tror dere ikke den ble bestilt? Altså jeg er bittelitt i himmelen.Tror det kalles materalistisk lykke, men pytt. Nå begynner ting liksom å falle litt på plass. Små ting her, store ting der. Dæsken altså, det er både dyrt og tidskrevende å bo seg inn. Litt morsommere når man har så fine vesener rundt seg. Howie er i strålende humør fordi BÅDE ManU og England vant i dag. Han danset The Ketchup Dance når England gikk fra 16-14 til 16-21 på ti minutter. Jeg hadde nesa i mobilen så skvatt nesten ut av sofaen når han skreik som en støkkin´gris. Haha, samme gjorde Mumford.

Så gikk vi en tur alle tre og nå sitter vi alle i sofaen med beina høyt. The Black List snurrer i bakgrunnen og jeg er så glad. OG det er Søndag i morgen, bare for å gjøre alt litt bedre.

Hverdag, Livet med hest

Oppdatering

Nå skulle dere sett meg. Jeg ligger strakt ut i senga med en kopp te og snickers sjokolade. Klokken er nesten blitt ti på kvelden og Howie dro akkurat på nattvakt. Jeg ser veldig lite poeng å se på tv hvis jeg ikke må så gikk rett opp for å legge meg. Er egentlig ikke trøtt men syns det er så deilig å romstere og rydde i oppe. Det blir det jo aldri tid til på morningen.

På Lørdag var Stephanie og jeg på Morris Equestrian. Man betaler 5 pund for en runde med sprang og det var åpent hele dagen. Siden jeg ikke har tilgang på ridehus er det deilig å komme seg litt vekk så vi tok hengeren, hest og hund med oss til Stewarton lørdag morgen. Stephanie red først og hoppet strålende en 70 cm runde. Hun misset to hinder så tok noen volter men hva gjør vel det. Hun har jo ikke hoppet en hel bane på evigheter. Deretter var lille frøken modig så dum at hun ville gjøre en runde også. Så jeg hoppet rett opp på hesten (uten å varme opp igjen) og ba Stephanie bygge en stor bane. Det gikk så gæli som det kunne gå. Inn til hinder nummer fire kom vi så usaklig stygt inn. Jeg ville at Rebel skulle hoppe langt fra hinderet, klemte til, og lente meg framover. Rebel var ikke enig og tok et steg ekstra før han hoppet. Man kan mildt si vi kræsjet momentant og et lite sekund trodde jeg kjeven var brekt. Før jeg innså at det gikk mellom øra, ned nakken og rundt ryggen. En skikkelig fin nakkesleng der altså! Jeg hoppet faktisk resten av banen etter å ha sett noen stjerner, men reiste hjem etter den runden. Der fikk jeg smake min egen medisin og en fin lekse på at man ikke kan gjøre hva som helst med våre firbeinte venner.

Ellers har vi hatt besøk av både banken og surveyors (litt usikker på hva det er på norsk. Inspektører blir ikke helt riktig) men vi fikk idag bekreftet at huset har steget betraktelig i verdi. Det betyr at vi kan slå sammen alle “smålån” i huslånet og betale mindre i måneden, – fordi vi teknisk sett eier mer. Verdt å nevne at vi har bygget på to store soverom og to bad, slått ned to vegger på kjøkkenet, laget åpen planløsning OG tatt vekk gulv til gulv teppet på badet (!). Det har kostet skjorta, virkelig, men nå ser jeg lyset i tunnelen. Badet nede begynte vi på forrige uke og det er det siste store prosjektet for en veldig veldig god stund. Minn meg på at jeg aldri skal pusse opp igjen.

Og som om ikke det var nok fikk jeg lønnsøkning på jobben i dag. Men så lurer jeg på om det er noe man ikke skriver eller snakker om? Jeg vet ikke, jeg bare ble så veldig glad de er fornøyd med innsatsen min og at jeg var kjempegode tilbakemeldinger fra kunder. Sånn, der var skrytingen min over for i kveld. Nå er jeg faktisk stuptrøtt og skal bunte beinhaugen, som vi sier på Hokåsen ♥

Eventing, Livet med hest

Hva er eventing?

Jeg har saumfart internett, bøker, lyttet til samtaler og prøvd (og feilet). Jeg vil skrive hva eventing er, , før min første sesong. Deretter skrive en ny post når sesongen er ferdig. For det jeg kan nå har jeg lært meg gjennom andre, og sitter egentlig på null erfaring. Derfor blir denne oppsummeringen litt upersonlig, og jeg ønsker gjerne dere kommenterer om det er noe jeg mangler, eller om noe er feil.

Kort fortalt er eventing triatlon for hest og rytter, i en og samme ekvipasje. Første gren ut er dressur, etterfulgt av feltritt og sprang. I storbritannia kaller man eventing for Horse Trials og sesongen varer fra Mars til Oktober, alt ettersom hvor man bor.

Dressur

Dressur er ridetest på rundt fire minutter hvor man har trent og lært testen i forkant. Hver test har forskjellige vanskelighetsnivåer. Man starter med Intro, en lett test uten gallop. Så har man Prelim, Novice og Elementary før man er på et nivå jeg ikke er særlig kjent med. Hver test har et nummer  og årstall. Den første testen jeg skal ri heter BE 92 (2009), hvor BE står for British Eventing.

 

Man får en poengsum fra 1 – 10 på hver øvelse. De første øvelsen i BE 92 (2009) er

A Enter at Working Trot. Proceed down centre line without halting.
2 C Track Right
Her blir man bedømt av en dommer som sitter bak bokstaven C. Hvert steg teller. Er hesten rett? Er den i balanse? Runder den hjørnet i fin flyt uten å sakke farten? Bærer den seg selv?
Dommeren gir deg en poengsum hvor alt over 5 er bra, og 10 er umulig. Her er det vanlig å ligge mellom 5 og 8. Når testen er ferdig adderer dommeren alle poengene, og deler summen med maks totalsum og ganger resultatet med 100. La oss si at jeg fikk en gjennomsnittlig poengsum på 123 poeng.  Da blir regnestykket sådan: 123/200 = 0.615 x 100 = 61.5 %. Du tar da med deg 38.5% i neste gren. Den sammenlagte vinneren har lavest prosent fra dressuren og færrest feil fra feltritt og sprang.

 

Feltritt

Feltritt er vanligvis neste gren, og desitert den beste. Her er alle hindrene forskjellige, naturlige og har egne navn. De er låste, noe som betyr at de ikke kan rives. Det er dette som gjør grenen “farlig”. Hvis hesten ikke hopper høyt eller langt nok vil det være en sjanse for at hesten faller. Men igjen, den følelsen av å være på hesteryggen i full galopp, på en gresslette er den beste i verden. Man får oppgitt en optimaltid før start og rir deretter. Man kan derfor ikke ri for fort, eller for sakte, men man må lære å kjenne hesten sitt tempo og form. Du rir med en stoppeklokke og følger med underveis. Banen er utendørs og mellom 4 – 12 kilometer lang. Her er det jo en eksepsjonell fordel at Rebel er fullblods. Han er født til å løpe fort. Og langt.

Det er pålagt å ri med sikkerhetsvest og hjelm uten brem. Og tenk på hestens utstyr. Det må være komfortabelt for hesten men mest sannsynlig trenger du et sterke bitt for mer kontroll. Her må man prøve seg fram, jeg har enda ikke funnet det optimale bittet for feltritt.

Hvis man rir hele runden, hopper alle hinderene man skal i riktig rekkefølge og ikke har noen stopp får man null feil. For hvert stopp får man 20 feilpoeng og hvis hesten stopper tre ganger blir man eliminert. For hvert sekund over eller under optimaltiden får man 0.4 feilpoeng.

Funfact: Bilde ovenfor er fra våres første og eneste feltrittstevne. Han var to minutter kjappere en andreplassen og den eneste feilfrie. Jeg var så stolt at jeg nesten sprakk


Sprang

Dette tar oss til den siste delen vi kanskje er mest kjent med – sprangridning. En bane med 10-14 hinder hvor man vil rir kjappest uten feil. Hvert hinder kan rives og man får fire feil for hvert nedslag og for hvert stopp. Man går banen før start, bestemmer seg for kjappest ridevei og rir for en feilfri og fast runde, noe som er vanskeligere enn man tror når gassen er i bånn. Glemmer man rideveien blir man eliminiert og alt fra dressuren og feltritt telles nada…. Men sååå slem er jeg ikke, så la oss si at jeg og Rebel fikk et riv og tar med oss fire feilpoeng. Ikke dårlig for våres første event!

Det er ingen hemmelighet at denne sporten er to ting: Utrolig tidskrevende og sabla dyr. Både hest og rytter burde være i tipp topp form. Hesten må være lydig for å score høyt i dressuren, modig i terrenget og nøye på sprangbanen. Dette krever uendelig med trening, hvor hver dag og hver time er tilrettelagt for hesten. Jeg rir 5 dager i uken hvor en dag er turridning enten på stranda eller i skogen. Da prøver jeg å trene utholdenhet samtidig som den ser nye ting og andre omgivelser. De fire andre dagene rir jeg dressur, høye travbommer (for rygg, -og rumpemuskler) sprang og en dag med rom for forandring. Ingen uker er like med tanke på stevner og været. Jeg pleier å sjekke været så ofte jeg kan og gir han fri den dagen det regner som verst, og longerer når jeg har dårlig tid. Jeg planlegger hver uke i minste detalj. Hopper aldri to dager etter hverandre, og har longering og fridagen men dagers mellomrom. Det viktigste for Rebel er å bli stimulert. Da er han på sitt aller aller beste. Han kjeder seg så fort han ser en rett linje på ridebanen så jeg må hele tiden ha en plan for ridningen. Overganger, lydighet, kjegler, cavaletti, sirkler, serpentiner,travbommer, galoppbommer – you name it. Så neste gang du sier at hest ikke er en sport, tenk på meg og alle andre ambesiøse amtørryttere som vier all sin fritid og penger på akkurat dette. Det er lidenskap, alt sammen ♥

Livet med hest

Første dag unnagjort

Det er noe jeg aldri har skjønt meg på.. Hvorfor er alle så hemmelighetsfulle om prøver, oppkjøring og livet generelt. Hva er det vi er så redde for? Er det å feile? Og i så fall – hvorfor? Vi mennesker feiler hver eneste dag på denne planeten, noen i større grad en andre, men hva er galt med å dele det? Derfor skriver jeg “åpent” om min første dag på kjøreskolen. Hvis jeg ikke klarer å bestå eksamen på onsdag skal jeg jaggu dele det også. Deretter drikke ned sorgene med vørterøl og bestille ny oppkjøring. Sånn, værre er det ikke.

Meeen tilbake til 08.15 i dag tidlig hvor en nervøs Aida trappet opp hos Jim Mair med et halvknekt førerkort. Rommet inneholdt deltagere i alle aldre og jeg kom selvfølgelig i prat med de fleste av dem. Min kamerat for dagen het Cameron, en 26 år gammel politigutt fra Kilmarnock. Han kjente jo alle sidegatene inside-out mens jeg aldri har vært i verken Springside eller Kilmarnock. Dessuten har han kjørt med lasteplan siden han var 17 så du trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det var jeg som var snegla. Jeg har aldri i mitt liv kjørt med henger, men det gikk lekende lett etter ryggeprøva.. H-e-r-r-e-g-u-d så dårlig jeg var. Nesten så jeg blei skikkelig frustrert, helt til læreren kom med en flaske med sitatet: No pain no gain.. Så måtte jeg le litt istedenfor å prøve på nytt etter en liten pause. Kort fortalt er jeg veldig glad for at vi har enda en intensiv dag i morgen fra 8 til 4, før den store testen på onsdag… grøss….


Processed with VSCO with f2 preset

Ellers er det fortsatt strålende sol her i Skottland og gradestokken viste hellige 27 grader i dag. Jeg kunne ikke ri før solen hadde gått ned, men enda da var Rebel svett som en dupp. Jeg gav han en skikkelig dusj før jeg tok han med ut for å gresse og la pelsen tørke før kveldsmaten.

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Hahahaha!!! Jeg lo så godt av dette bildet. Bra du er fotogen lille venn ♦

 

Livet med hest, Mumford

Ny header

Det er lenge siden jeg ønsket å bytte header. Den tidligere passet meg helt ypperlig når jeg bodde i Glasgow, var byjente og brukte alle pengene mine på klær. Nå derimot går all inntekt til de firbeinte og hælene er byttet ut med lærstøvler. Nesten. For selv om jeg bor på landet kommet jeg alltid til å ha en liten fashionista inni meg, som elsker mote, farger, stoff og sammensetninger av mønster. Jeg blir glad av det forskjellige, og ville gjerne få fram dette i den nye headeren. Nikki hjalp meg med å ta bildene, men jeg har liksom planlagt dette i hodet i flere måneder så det gikk veldig radig. Og FOR et vær vi har da. Jeg kjenner fregnene prikke seg fram og håret mitt blir bare lysere og lysere. Jeg hadde nok vært verdens lykkeligste menneske hvis det var slikt klima året rundt, men jeg får bare nyte hva vi har.

Ida Strandberg blogg, Muirmill, Mumford, Rebel

Ida Strandberg, Muirmill, blogg, Rebel, Mumford

Howie var allerede hjemme da jeg låste meg inn halv 10. Bryllupet hadde gått smertefritt, han var hås og alt er som det bruker å være. Vi har fortært eplekake med is og kost masse med Mumf. Han gråt av glede når Howie kom hjem, men jeg lot være å si at han reiser igjen i morgen tidlig. Da står fotballturneringen i Frankrike for tur og nå hører jeg han pakker ut siggen til fordel for fotballsko. Neida, skakke dømme, men det er litt lættis. I fjor ble han skadet i den første kampen og satt på sidelinjen og shotta tequila hver gang noen scoret mål. Heldigvis har han trent litt mer i år, så jeg blir nesten skuffet hvis han kommer hjem med et fordervet lår… Så nå tror jeg at jeg skal tilbringe de neste 10 minuttene med William, ehm kremt jeg mener Howie, før jeg lander i drømmeland. I går la jeg meg ti på 2 fordi jeg ikke klarte å legge fra meg SKAM. Har aldri hatt så dilla på en serie noen gang. Jeg hadde blitt så lykkelig hvis jeg bare kunne fått Eskil som venn jeg.

Mumford, Rebel, Ida Strandberg, blog

Livet med hest, Mumford

Bruker kjelen til å vaske saltøy

Tjaaa. Hva skal man si? Ikke bare bruker jeg kjelen, men jeg sitter på et nyvasket håndkle på det nye teppegulvet, i det nye soverommet. Trenger jeg å si at jeg er alene hjemme?

Processed with VSCO with f2 preset

Der har dere den nakne sannheten. For å få tid til å pusse saltøyet må jeg spise mat samtidig som jeg ser på SKAM. Snakk om trippeltasking, men så gikk det jaggu unna også. I morgen skal Nikki starte Working Hunter med Rebel og siden det ble bestemt i siste liten vil jeg gjerne hjelpe henne så godt jeg kan. Støvlene mine er alt for store, men de står ferdig pusset nede. Det er veldig streng “dresskode”, så støvlene må vært svarte (helst vasket med tannbørste) og utstyret må være skinnende rent. Pannereimen må være nøytral og hodelaget må ha hunter nesereim. De er lov med martingal men beinsbeskytterne må av før man går inn til The Showing Part. Jeg føler meg så latterlig som skriver det på engelsk, men hva heter det egentlig på norsk? Eksisterer det i det hele tatt? Uansett, konseptet går ut på å finne den hesten som hadde passet best til jakt. Ergo, – modig og keen. Rebel er egentlig alt for liten siden hunterne er bygget kraftigere (helst blandet med draft), men dette er bare et stevne arrangert av North Aysrhire Riding Club, så man får ri det man har.


Jeg hentet Mumfor fra hundebarnehagen rett etter jobb og kjørte han hjem. Tenkte egentlig å la han sove i bilen mens jeg var i stallen, men siden jeg likevel måtte fylle 10000 liter bensin kjørte jeg innom huset. Der spiste jeg eplepai og is før jeg forlot en svimende Mumf til fordel for Rebel. Han hadde allerede fått middagen sin men en ridetur på kvelden, i strålende solnedgang, kan lite måle seg med. Dessuten måtte jeg få ut litt steam for Nikki i morgen.
Da jeg kom hjem tok jeg med en veldig glad hund på kveldstur på golfbanen hvor han ivert prøvde å ta livet av små harepus. Det går heller dårlig, men veldig god underholdning i alle fall.

Processed with VSCO with f2 preset

Nå er i allefall saltøyet rent, dyra har det bra, Howie har jeg snakket med og første sesong er unnagjort. Nå nærmer klokken seg midnatt så det er på tide å legge fra seg macen, sloss om bedre sengeplass og stå opp tidlig for jobb i morgen. Håper alle hjemme har en fin helg 🙂