Eventing, Livet med hest

Dalkeith Horse Trials – Oppsummering

Da vi omsider kom oss fram til stallen kvart på 7 var det liten tid til å gå banen med en instruktør. Vi bestemte oss derfor for å ta det med knusende ro, og etter at Rebel hadde fått middagen sin kjørte vi til Dalkeith Country Park. Været var helt fantastisk og solen skinte for oss. Mumford løp rundt og snuste på alt mens vi spiste litt potetgull før gikk feltrittsbanen. Howie ble kjempeimponert og det gikk opp for han hvor viktig dette stevne var. Hindrene var gjennomfort og vannet var rodlig. Jeg tok bilder av alle hindrene som jeg senere gikk igjennom før jeg la meg. Mumford fikk gå uten bånd siden det ikke var noen andre der og vi tok det som en fin kveldstur. Howie var veldig engasjerende og vi snakket om hvordan jeg skulle ri på alle strekningene. Noen hinder var vanskelig å komme til, men ingenting Rebel ikke kunne hoppe. Han tok alt på strak arm sist sa jeg følte meg veldig trygg.

Vi sjekket inn på Ledburns Inn og spiste god middag før vi var i seng rundt 11. Jeg drømte Rebel hadde fått infeksjon i øye over natten og kunne nesten ikke vente med aa reise til stallen for å gi han frokost. Han var våken og klar i hodet. Vi gikk en spasertur i sola for han ble striglet og flettet. Vi kom fram til Dalkeith i god tid og tok med oss Mumf for å hente startnummer, før vi var klare for dressuren… Som altså gikk rett vest.

Jeg vet ikke helt hva som skjer med oss i dressuren men jeg blir altså så utrolig nervøs. Jeg priser herren hver gang jeg ikke blir disket liksom og rir nok veldig anspent. Han slappet ikke av et sekund og hadde høyere puls når han var ferdig med testen enn etter fem minutter med feltritt. Vi endte å 57% og tok med oss 43 feilpoeng i sprangen hvor vi hadde en bom ned. Det var ikke uflaks en gang, bare elendig ridd.

Så litt skuffet var jeg jo men enda mer slappet jeg av før feltrittet. Jeg var jo ikke i nærheten av plassering så tok det litt med ro. Jeg kom inn på oppvarmingen og vi begge var helt avslappet. Han var så deilig å ri, så kontrollert. Hoppet kun tre hinder før det var våres tur og jeg hørte i mikrofonen at rytteren før meg fikk et stopp på hinder nummer 17. Det var et av hindrene som var bygget opp med busker, rett etter en nedoverbakke og en 90 graders vinkel med tre galoppsteg før sats. Det var altså ikke lange stubben hesten har å fokusere på.

Vi fikk startsignal og vi satte avgårde. Han hoppet alt latterlig enkelt og fløy som en virvelvind på slettene der. Jeg tror jeg smilte fra øre til øre og roste han hele veien. Vi hadde fin flyt helt til nummer 10 hvor jeg tok han ned i skritt for å vende nesa i riktig retning for å unngå stopp, deretter bar det til vannet som var nummer 14 hvor han sakket av farten. Jeg gav han et spark og vi kom oss fint gjennom det røde vannet ut av kombinasjonen uten feil. Puh!! Så bar det videre og 15 og 16 før det var en lang strekning til hinder nummer 17. Jeg var i feil galopp og tok han ned i trav før jeg fattet en ny (og veldig kontrollert) galopp mens jeg pushet han så langt til høyere som mulig. På den måten fikk han mer tid til å se hinderet og idèt jeg svingte til 17 sa jeg “IT´S THIS ONE REBEL!” og han hoppet så fint som bare det. Deretter bar det mot mål og jeg var overlykkelig når vi krysset linjen uten et sabla stopp! Jeg gråt en skvett når jeg skrittet han ned og hørte en liten gutt i familie si til moren sin: “Look mum, the horse is smiling”. Så gråt jeg litt til ♥

Vi var tre sekunder under optimaltiden noe som er helt perfekt i mine øyne, og endte opp midt på resultatlisten. Vi fikk ingen premie, men jeg har virkelig troen på vi en dag skal få det til. Bare vi får årning´s på de dressurnervene så…