Life with Rebel

De små øyeblikkene

February 17, 2016

Jeg husker 1. Januar 2015 som om det var i går. Howie og jeg var i Colchester og var ikke helt på topp etter nyttårsfeiringen dagen før. Påtrengende som jeg er, sende jeg Diane en melding. Diane er moren til en av Howie sine bester venner, med en stor forkjærlighet for nettop hester. Jeg spurte pent og pyntelig om jeg kunne besøke henne i stallen og hjelpe til der det trengtes. For meg var det ikke så viktig å ri, men å føle den tilhørligheten jeg dypt har savnet. Hun sa selvfølgelig ja og jeg fikk lov til å ri hesten hennes Murphy på tur. Diane og Howie fulgte etter og jeg fikk grønt kort når jeg spurte om jeg kunne gallopere opp bakken og over jordet. Murphy fattet for harde livet og jeg kjente den kalde vinden i ansiktet.


For meg, akkurat da, var det livet på sitt aller beste. Jeg lukket øynene og kunne høre høvene slå i bakken. Mulen hans som pustet. Musklene som jobbet. Han galloperte i jevnt tempo, forsto jobben. Vi kom på toppen av jordet og snudde oss for å se etter de vandrende. Utsikten bak dem var så nydelig. Det var skog, solen skinte og jeg satt på verdens beste hesterygg. Ansiktet var kalt og kinnene frøs, men hjertet banket i vei for varmen.

Man må nok være over middels intressert i hester for å forstå den følelsen jeg beskriver. Akkurat der og da, på topppen av jordet, bestemte jeg meg for å gjøre noe med den drømmen jeg aldri ble kvitt, selv etter 10 år uten egen hest. Så det at jeg på en mandags morgen kan ta går på tur med Howie, Mumford og min helt egen Rebel er noe jeg aldri kommer til å vende meg til eller ta for gitt. Man kan si hva man vil om konkurranser og stevner, men i mine øyne er det ingenting som slår akkurat dette ♥

IMG_0572 copy

IMG_0567 copy
Rebel begynner smått å bli mer stabil. Jeg fulgte rådet om å varme han opp for deretter å skritte av, men jeg skal pent og pyntelig si at jeg ikke tar på meg den jobben. Enten må den hesten bli ridd relativt normalt ellers så får han fri. Jeg prøvde teknikken etter 3 dager bokshvile og måtte kast inn håndkle etter 10 minutter. Vi skremte alt som kunne krype og gå, da Rebel aldri hadde 4 bein samtidig i bakken. Jeg lot mot være mot og hentet longeringslinen, en god dose ryggrad og lot han ta det i sitt eget tempo vekk fra tilskuerne. Og det endte med full gallop og bukking annenhvert steg. Jeg holdt linen for konge og fedreland og gruset hælene ned i sanden, i håp om å stå på den sammme plassen i mer en 3 sekunder. Det var med andre ord en veldig god dose eksplosjon som måtte ut av den lille kroppen, for når han var ferdig sank hodet til bakken og det velkjente øret var rettet i min retning. Så nå har vi funnet et “happy medium” hvor han får ut energien og jeg kan ri uten vernehansker og sikkerhetsvest.

IMG_0569 copy

    EnglishNorsk bokmål