Instagram

Life with Rebel

Dressage, flatwork and so on…

September 22, 2015

Vi er heldige på Muirmill, at vi har så mange flinke ryttere i mange forskjellige grener. Vi dekker sprangridning, feltritt, riding horse, turnout, working hunter, eventing og selvfølgelig dressur. Sistnevnte skal jeg snakke litt om nå.

Det er ikke til å komme unna at sprangridning og generelt det å være i luften har vært min store intresse. Fra jeg var liten lekte jeg hest til kneskålene mine så ut som paddeskinn. (Mormor sa til og med at de ville se sånn ut for resten av livet hvis jeg ikke snart gikk over til to bein) – og som sagt så gjort. Jeg laget hinder av det jeg hadde tilgjengelig, og lekte jeg ikke hest hjemme, så lekte jeg hest på skolen.

Fra jeg fikk min første ponni i en alder av 12 var det liten tanke på bakkarbeid, jeg ville helst ville jeg hoppe hele tiden. Dette fikk jeg ikke lov til (og takk Gud for det) så jeg gjorde motvillig bakkearbeid. Problemet her er at jeg ikke forsto hvorfor det var så viktig. Jeg trodde med hånden på hjertet at det var fordi ponnien min ikke skulle bli lei av å hoppe, noe jeg forsonet meg med. Jeg var ofte på tur, red på banen, og hoppet litt innimellom. Men jeg hadde aldri en plan, eller et mål med treningen. Og dere tenker kanskje at jeg kun var 12 år, men jeg mener at så lenge man rir må man vite hvorfor man rir. Det tok lang tid for jeg forsto dette.

Siden jeg solgte min siste ponni har jeg hatt 10 år uten ridning, og jeg har hatt mer enn nok tid til å reflektere over dette O´så viktige bakkearbeidet. Da jeg begynte å ri her i Storbritannia var det så mange fraser og navn jeg ikke visste navnet på, blandt annet trillebår. Jeg visste ikke at flis het bedding, eller at halt var det samme som lame. Så når ordet eventing kom på banen var jeg like blank. Jeg kjenner jeg sporer av her så jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Eventing er kort fortalt dressur, feltritt og sprang i samme stevne hvor samlet poengsum av alle grenene gir et sluttresultat. Jeg har alltid hatt en stor drøm om å ri feltritt og tenkte at dette ville jo vært helt perfekt for meg. Men så var det denne dressuren da….

Jeg har etter mange års pause tenkt over hvor heldige vi ryttere er som kan sale opp hesten når som helst og forvente at det skal bli en fin økt. Vi tar det for gitt at den skal hoppe banen feilfri, og bytte gallop der vi ber om det. Økning skal det skje med en gang, og den skal skritte på lange tøyler uten å rynke på nesen. Bukker den kommer vi med pisken og stopper den pisker vi jaggu da også. Dette har fascinert meg så lenge at når jeg red Rebel første gangen tenkte jeg; fy flate, jeg kontrollerer et dyr på over 500 kilo… Hvis han vil kan han sende meg rett i veggen. Det gjorde han aldri, og det setter jeg veldig stor pris på – bokstavelig talt. Jeg syns det fortsatt er helt fantastisk at de lar oss herje så mye. De flytter seg når ber om det, ikke spiser av høynettet før jeg sier det er greit og ikke gjør en flue fortred når jeg mister konsentrasjonen på banen.

Og kall det var du vil, men jeg tror med hånden på hjertet at dette er veien til godt bakkearbeid og samarbeid. Verdsett det den gjør for deg, gi den ros istedenfor ris, og gi den muligheten til å ville hjelpe deg. Uten dette er dere bare en hest og en rytter, aldri en ekvipasje.

We are fortunate at Muirmill, that we have so many talented riders in many different disciplines. We cover showjumping, eventing, riding horse, turnout, working hunter, eventing and dressage, which is the subject I now want to talk about.

Since I started riding, jumping and generally being in the air has been my great interest. When I was little I pretended to be a horse, playing around on all fours so much so my kneecaps ended up looking like toad skins. Grandma told that they would look like this for the rest of my life if I didn’t get back on two feet. I made fences of what I had available and I played horse at home and at school.

I got my first pony at the age of 12  and there was little thought of flatwork. I would rather jump all the time. Obviously I was´t able to just do jumping (and thank God for that) so I did reluctantly ground work. The problem was is that I did not understand why it was so important. I honestly thought that it was because my pony would get tired of jumping, which I reconciled myself with. I was often on hacks, rode on the track and jumped a little. But I never had a plan, or goal with my sessions. And you might think that I was only 12, but as long as you´re riding, one must know why. It took a long time before I understood this.

Since I sold my last pony I’ve had 10 years with no riding, and I’ve had more than enough time to reflect on this importance of flat work. When I started to ride here in the UK there were so many phrases I did not know the meaning of, or how to say them in English, among others was wheelbarrow. I did not know sawdust was named bedding, or that “halt” was the Norwegian word for lame.  So when eventing was mentioned, I drew a blank. Eventing is a combination of dressage, cross country and show jumping in the same event where overall score for all the disciplines gives an end result. I’ve always had a big dream to compete in eventing and thought this would be absolutely perfect for me.

After many years away from horses I realise how lucky we riders are. We can saddle up our horse at any time. I sometimes take for granted when jumping clear, doing flying changes when asked, walking on long rein without batting an eyelid, or going straight into working trot on command, that this horse is responding to what I ask it to do. If they buck we whip them, and if they stop in front of a fence, we whip them to. This has fascinated me for so long that when I rode Rebel first time I thought; jesus Johhny,  I can control an animal weighing over 500 kilos … If he wants to, he can send me straight into the wall. He never did, which I very much appreciated – literally. I think it still is absolutely fantastic that he lets me do so much – they move when asked, don´t touch his hay net before I tell him so, and does not hurt a fly when I lose concentration on the court.

Correct me if I´m wrong but I honestly think this is the way to great flat work. Appreciate what it does for you, give the praise instead of rice, and give it a desire for cooperation. Without this you are just a horse and a rider, never a good team.

Here is a video of Charlotte and her mare Maggie. They competed on Saturday on got 2nd place. A very big well done!