Life with Rebel

Forgandenny Horse Trials

April 13, 2017

Da tok jeg endelig en liten, og ikke minst velfortjent ferie fra jobben. Rett før vi var ferdige måtte Scott og jeg gå på skattejakt for å finne flest mulig påskeegg. Han vant med 14 og jeg tapte meg 13. Litt snurt ble jeg jo selvfølgelig men det var egentlig mest moro 🙂

Nå sitter jeg i sofaen med Mumford og Howie og drikker ingefærøl. Min ABSOLUTT favoritt for tiden! Jeg har egentlig ikke hatt tid til noen verdens ting siden jeg kom hjem fra Forgandenny på Søndag, og dagene har gått så fort. Plutselig var det Torsdag og langhelg- og endelig tid til litt ettertanke til en helg jeg sent kommer til å glemme. Helt siden jeg var en liten jente har jeg drømt om feltritt, selv om det var sprangridning jeg drev med. Casey var min siste ponny før jeg tok en 10års-pause og han kunne hoppe i blinde. En RÅGOD ponny som jeg desverre måtte selge da beina mine ble for lange og jeg ble for tung. Rett og slett. Men han var ikke noen feltritts, og dressurhest så vi holdt oss til sprang.

Da jeg kjøpte Rebel for to år siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg hvor bra han var. Jeg har vel kanskje hatt et håp og ønske om å eie en god hest og har trent til både Aintree i November og Badminton i Mai. Neida, DET har jeg ikke, men vi har trent mye på veldig mye forskjellig. Og i fjor fikk vi testet naturhinder for aller første gang, noe som gikk smertefritt for oss begge. Det var da jeg begynte å leke med tanken om eventing, altså dressur, spang og feltritt på samme dag… Alt fristet bortsett fra dressuren, rett og slett fordi vi er dårlige på det. Derfor bestemte jeg meg for å trene enda mer på nettopp det, noe både jeg og Rebel syns var kjedelig. Det gikk veldig sakte fremover men vi ble litt og bedre for hver uke selv om vi har møtt veggen en hel del. Hvor jeg har mistet all motivasjonen og tenkt på hvem vi lurer?! Da har vi tatt en pause, skvist inn en ridetime og sett 10 klipp om sjenkelvikninger på Youtube. Så har vi begynt på nytt. Igjen og igjen og igjen. Derfor betyr dette kanskje mer enn noen annet stevne jeg har vært på, nettopp fordi det den ultimate testen for hest og rytter. Jeg vil derfor prøve å skrive litt om hvert stevne vi skal igjennom i år og håper dere vil følge våres reise 🙂


Lørdag morgen hentet jeg Stephanie, min tidligere fòrrytter, for å pakke, gjøre klar hesten og reise videre til Forgandenny i Perth.

Turen tok litt over 2 timer og Rebel fikk seg et nytt hjem for dagen. Jeg trodde jeg hadde booket en gammel låve og ble veldig glad når stallen var helt tipp topp og de hadde gjort klart alt for oss. Han fikk masse flis, to store høynett hjemmefra og fire bøtter vann. (Kan aldri få FOR mye vann).

Så tok vi hestebilen ned i sentrum, sjekket inn på hotellet og tok en velfortjent disco-nap før sen lunsj. Deretter reise vi tilbake i stallen og gav han middag før vi reiste til stevneplassen for å gå banen. Når man er ny i gamet får man hjelp til sådan og klokken syv på kvelden var det nesten 20 av oss som ble guided gjennom 18 hinder, høyt og lavt. Sue, våres veileder, forklarte vinkler, antall steg etter en grop i forhol til et vanlig hinder og hvilket kombinasjoner vi kunne ta en enklere omvei hvis vi syns noen hinder var for vanskelige. Både Stephanie og jeg lærte veldig mye fra den lille halvtimen. Og vi reiste tilbake med en stor dose informasjon.

Søndag våknet vi nesten av oss selv klokken 6 og sjekket ut en halvtime senere. I stallen fikk han frokost i fred og ro og vi pakket sammen resten av tingene før han ble striglet og flettet. Deretter kjørte 10 knappe minutter til stevne hvor jeg betalte startavgift, fikk startnummer og begge hjelmene ble sjekket. Jeg prøvde å spise litt frokost men magen var ikke helt på samme lag. Dressuren min startet rett før klokken 11 og jeg ville bruke god tid på å varme opp. Han var helt konge på oppvarmingen, akkurat som han har vært hjemme de siste dagene, men idèt de ringte i bjella ble han stiv som en stokk…. Jeg tok en ekstra runde rundt banen for å roe han ned, noe som hjalp litt. Testen i seg selv var OK pluss. Jeg kjente han var veldig spent og slet litt med å bruke sjenkler. Kommentarene ble slik jeg trodde, men vi fikk 60% til våres store overraskelse!

Så vi tok med oss 40 feilpoeng i sprangen hvor han hoppet feilfri. Det gikk som smurt og han var framfor sjenkel. Jeg kunne nesten bare peke mot hinderet og jobben var gjort. Han var SÅ PÅ! Så gira liksom, men alikevel kontrollert og balansert. Når vi var ferdige var jeg så lykkelig og jeg tenkte tilbake på alle dagene med blod, slit og tårer. Det øyeblikket var verdt ALT!

Så fikk vi en pust i bakken før vi salet opp igjen for feltritt. Det var NÅ den store testen kom. Aldri har verken jeg eller han hoppet så skumle hinderet, rett etter hverandre på en optimaltid som var 4 minutter og 50 sekunder. Var han trent nok? Ville han hoppe for meg? Er dette våres greie? Men før jeg rakk å bekymre meg var det våres tur, og sekundene gikk fra 5,4,3,2,1.. Og jeg tror fanken hesten min kan telle for jeg gav ikke sjenkel før han tok av. Som en rakett….

Jeg fikk han rett på hinder nummer 1. Da var det værste over tenkte jeg. Bortsett fra vannet selvsagt, og rett på nummer 2. Og deretter gikk alt helt av seg selv. Han hoppet alt og brydde seg ikke om høyden, bredden, busker, tømmerstokker, grop eller vannet. Jeg var så lykkelig der jeg rei at jeg sikker på at folk trodde jeg var gal i hodet. Og når han i tillegg hoppet det største hinderet på nummer 15 klappet jeg han med begge henda og skøyt rett forbi hinder nummer 16. Tok litt tid før jeg skjønte deg og måtte snu, og jeg hørte mannen i mikrofonen så jeg skulle investere i GPS på mitt neste stevne 🙂 Jaja, tenkte jeg, litt irritert fordi jeg ødela hele runden med glans, men allikevel så fornøyd over Rebel. Som var så modig, så snill og så villig! Jeg tenkte på alle hestene jeg kunne hatt, så var jeg så heldig å få akkurat han!

Han var nesten ikke svett en gang. Den hesten er laget av stål og har viljen til en stor stjerne! Åh, det er så følsomt. Det er så morsomt. Det er ingen følelse lik denne! Jeg skulle ønske jeg ble fortalt dette når jeg var 8 år, og satte opp hinder i skogen og galloperte med de to små beina jeg hadde. At jeg skulle være så heldig som det jeg er nå ♥

    EnglishNorsk bokmål