Life with Rebel Troon

My first show with Rebel

March 22, 2015

Forrige søndag brukte Howie og jeg 3 timer på å vaske oss ut av leiligheten. Jeg sto på kjøkkenbenket mens jeg bannet og svertet over alt det grusomme støvet som hadde samlet seg på alle skapene. Hvorfor finnes det fortsatt skap som ikke går til taket? Seriøst så dumt, man får ikke brukt det til noe lurt, og det blir bare skittent. Meeen, avsporing til side, da nøklene var levert tutet vi til Troon med en palme i fanget. Jeg vil som vanlig spise lunsj på vei til stallen men Mr. Bean sa han var innstilt på en kjøretur til Morrison. Snill som et lam ble jeg med til Morrison, kastet en salat sammen i en plastikkdunk, røsket med meg en Twix og trampet ved kassen. (Seriøst hva skjer med avsporingen?) Konklusjonen er vel at jeg dret i hele lunsjseansen, kastet i meg noe sjokkis for å reise til stallen. Muirmill holdt nemlig stevne og jeg elsker å være tilskuer. Dette skulle jeg selvsagt aldri tenkt verken høyt eller lavt, for noen jævla tilskuer var jeg ikke.

Lang historie like lang. Jeg kom inn dit med skitne grå ridebukser, en boblejakke som var full av støv og en grønn ullgenser mamma arvet fra en gammel mann for typ 13 år siden. Jeg møtte eieren av Rebel Laura, søsteren hennes Rachel og mammaen jeg ikke husker navnet på i farten. La oss kalle henne Astrid. Astrid spurte om jeg ville starte Rebel, selv om hun var klinkende klar over at jeg har ridd han typ 3 ganger, inkludert prøveridningen. Jeg sparket sjenert i gulvet og sa jeg ikke var riktig kledd, at de hvite stevnebuksene mine var hjemme i Norge. Hun sa det ikke var kleskode for meg. Jeg fortsatte å sparke i gulvet mens jeg fortalte henne at lommeboken lå igjen hjemme. Hun sa jeg kunne betale senere.

Jeg gikk tom for argumenter og Astrid tok meg under armen og dro meg inn i på kontoret. Der fikk jeg en lapp hvor jeg måtte skrive ned klasse, navn på hesten og meg selv. Under hele denne seansen bannet jeg inni meg, for jeg holdt på å tisse i buksene. Jeg hadde hoppet med Rebel èn gang, og det gikk egentlig ikke så veldig bra, så at jeg skulle starte stevne var veldig utenfor min komfortsone. Påmeldt ble jeg i allefall, og hadde strengt tatt ikke tid til å sale opp hesten en gang. Det gikk fort foråsidetsånn, men han sto rolig som et lam. Salen hadde ikke stigbøyler og jeg visste ikke hvor de fantes, det ble enda mer stress og jeg holdt på å svette ihjel. Da jeg nesten løp inn på oppvarmingsbanen med en fullblods på slep fikk jeg vite at alle hadde GÅTT banen. Jeg måtte se på en ekvipasje for å lære meg den, og fikk ikke tellt så mye som et hestesteg før jeg måtte varme opp. Visstnok ble navnet mitt ropt opp, men jeg hørte ikke en dritt. Det eneste jeg enset var publikum som kom snikende som ulltepper, mens de hvisket “håper hun forsikring.” 

Det er ingen hemmelighet at kjære Rebel er utrent, men våken, det er han. Jeg tok meg god tid før jeg satte nesen mot det første hinderet og overraskende nok hoppet vi begge over. Så letet jeg etter hinder nr to, og sånn fortsatte det helt til hinder nummer 12. Jeg red godt rundt i hjørnene for å få oversikt og tapte naturligvis en del tid på det. Rebel galloperte så det suste, helt til siste hinder der han gjerne ville stoppe i stedenfor. Jeg tenkte i mitt stille sinn- du kan stoppe på hvilket som helst hinder, men du stopper ikke på det siste!! Så jeg fortalte hvor skapet skulle stå og han hoppet stillestående over hinderet.

DER! Fjerde gangen på ryggen hans, feilfri på stevne der INGEN trodde på Rebel. Dommeren stammet når hun leste navnet hans, og Laura holdt seg for øynene gjennom hele seansen. Jeg var så glad at jeg begynte å grine, alle klappet og jeg galloperte nesten igjennom to hinderstolper hvor det ikke var plass til verken meg eller hesten. Vi travet ut, Rachel sa det var det sykeste hun hadde sett, og resten var generelt stumme. Jeg tok meg med Rebel ut for å trave ned, og etter noen minutter kom Laura med siggen i hånda. Jeg spurte om jeg kunne få et trekk siden jeg var helt Shaky Stevens, men før jeg kom så langt kom Astrid med en rosett og gratulerte meg med 6. plass i klassen. Man skal vel egentlig ha vett på å vente på resultatene før man forlater området, men jeg tenkte ikke halvparten så langt. Astrid ble nemlig ropt opp når jeg ikke var tilstede, og hun var vel like forjamset meg. Dommeren gratulerte henne, og sa who would have thought Rebel would make the high light?

Jeg fikk senere vite at forrige gang Rebel startet sendte han to jenter på sykehus. Noe jeg er glad de fortalte i ettertid. For meg er nemlig Rebel en hest med enorm potensiale, og energinivå deretter. Bare han blir brukt litt mer flittig og vi kan kontrollere farten i gallopen kommer han til å bli en liten stjerne. Det skal jeg sørge for ♥

11045461_10155351296225424_5408434421581249261_n

Last sunday was not like any other day to me. I was going to the stable to be a spectator, just because I love to watch show jumping. I should never have thought that, for before I nearly sat a foot in the riding hall Laura´s mum asked me if I wanted to attend a class. NO i tought, and came up with two decent excuses. 1: I was not wearing white trouser, nor did I have an event jacket. 2. I left my purse at home and didn´t have money to pay. Well… she manage to sort both of the excuses and I had no arguments left. She took my arm and guided me to the office where I wrote down Rebel, my self and the class we were about to attend. I thought I was an absolute nutcase as I havent been on a horse for over 3 years.
I had to run back, put a saddle on dearest Rebel who had no idea what was coming, and take a deep breath like 150 times.
I dragged him to the arena, realising everyone had walked the course. I had to look at other jumpers ride, and have my fingers crossed I wouldn’t miss a fence. Apparently they said my name, but I couldn’t hear a damn thing. Although I could recall hearing “hope she is insured….”

It is no secret that dear Rebel is untrained, but he is awake. I took my time before riding to the first fence, and surprisingly enough we both jumped over. I looked for fence number two, and took my time all the way to number 12. When I realised we had jump the whole course fault free, I nearly cried.

THERE! Fourth time on his back, flawless in a show where few people thought Rebel would do great. We trotted out and Rachel said we looked insane. I took Rebel out for a trot, and after a few minutes they told me we placed 6th. SAY WHAT? WHO would have thought Rebel would make the highlight?

I was later told Rebel sent two girls to hospital last time he competed, but I had no idea. I was just riding him from start to finish, making sure he had no time to play around.
For me is Rebel a horse with enormous potential, and energy level accordingly. He’s going to be a little star one day♥

    EnglishNorsk bokmål