Eventing, Livet med hest

Next Event: Dalston Green

I dag kommer mamma på besøk og på lørdag reiser vi sammen til England for sesongens siste 90 cm. Jeg har tre starter igjen i år, men har visstnok gode nok poenger til å ri 100 cm. Jeg trodde hele tiden at jeg skulle ri 90 ut sesongen, helt til det viste seg at jeg kunne starte en klasse høyere. Da fikk jeg litt blod på tann og meldte meg like greit opp i to klasser før året er omme.. Men først – 90 cm i Dalston Green.

Det er ingen hemmelighet at dressuren stopper oss fra plassering, gang på gang. Jeg føler jeg trener så undelig mye, men at resultatene viser noe helt annet. Misforstå meg rett, vi pleier å få over 60% (40 feilpoeng man tar med videre) og ender ofte på de 40, når vi ikke får flere feil i sprangen og feltritt, men det hjelper jo lite når vinneren har 28. Men nå, som alle ganger føler jeg vi virkelig er på rett vei. Ridetimene hjelper mer og mer, men til og med instruktøren sier han er en ekstremt vanskelig hest å ri. Litt blandet følelser på akkurat det, men tror til syvende og sist jeg blir en bedre rytter av sådan… Vi får nå se..

Først skal jeg hente mamsen i Glasgow, deretter en siste ridetime på fredag før vi pakker bagen og fletter manen og reiser grytidlig lørdag morgen. Ønsk oss lykke til og ro i magen.

Å jada, snakk om å kaste fra seg hansker og hodelag så fort som mulig. Hesten må ha vann si.

Interiør, Project Charles Drive

Bathroom, before and after

Det tok oss 2 år og 6 måneder før vi fikk klart badet i første etage. Siden vi ordnet to soverom og bad ovenpå var det aldri noen hastverk med bad nede. Men når jeg ser det ferdig skulle jeg ønske vi gjorde det mye tidligere. Jeg er altså så utrolig fornøyd og blir nesten litt glad av titte inn. Er det merkelig?

Jeg føler på mange måter at alt faller litt mer på plass når huset er ryddig og at det ikke ser ut som en studentbolig fullt av drankere som aldri tømmer søpla. Det er leeeenge til vi tar på oss et slik prosjekt igjen, hvis vi i det hele tatt gjør det. Nå gjenstår det 1.5 rom, (kontoret er semi-ferdig) og innkjøp av møbler kan begynne. Det vil altså si èt møbel i måneden. Ikke alt man har råd til når man har hest, starter stevner nesten hver helg og skal gifte seg neste år. Førsteprioritering trooor jeg er en seng på gjesterommet nede, vi har tross alt madrassen og to nattbord 🙂

Nå, hva syns dere? Jeg er i alle fall utrolig fornøyd! Og alt dette har faren til Howie og Howie fikset på egenhånd ♥

Travel, Troon

First time in Arran

Det er ikke mange helger vi begge har fri. Enda mer sjeldent er det spådd opphold i tillegg. Derfor tok vi like greit ferjen over til Arran i går, siden jeg aldri har vært der. Turen tok ikke mer enn èn time og deretter kjørte vi rundt hele øya, med flere stopp på fine strender, lange nok gåturer og lunsj i solen. Mumford oppførte seg helt kanon men la seg til å sove med en gang vi kom hjem. Samme med meg forresten, tror jeg var i seng rundt 9. Men det var så verdt det, for Arran var virkelig helt nydelig. Nesten gang skal vi bestige Goatfell, (874 moh.) og dermed det høyeste fjellet på øya. Vi rakk ikke det i denne omgang, men there is always next time 😉

 

Travel

Cala d’Or

Kjære vakre Cala dÓr. Vi har hatt det så utrolig fint, men alt skjedde så fort. Vi fløy ned tidlig Lørdag og brukte ettermiddagen på å finne en butikk. Alt er stengt rundt lunsjtider men vi fant til syvende og sist en Spar hvor vi kjøpte oss litt frukt og potetgull før vi fant en iskrembar og eplet nesten gikk i søpla. På kvelden spiste vi ved hotellet og fant ut til vår store overraskelse at maten var inkludert i prisen. Er det mulig å overse det sier jeg bare.. Jeg syns det var en dyr ferie ser du…

Så gikk dagene seg til og vi spiste frokost så tidlig som mulig. Gikk til solsengene, spiste lunsj når vi var sultne, drakk Pina Colada når vi var tørste og tilbake på hotellet når vi var solbrente. Så var det middag, vin og en tur på byen. Vi har stått på paddle board to ganger, spilt mini golf og tatt en kjøretur i leiebilen. Vi valgte Mallorca fordi vi kunne fly ut av Prestwick og Cala dÓr fordi vi ble tipset av noen på jobben. Hotellet var uten barn og vi var bare så klare for sol, hav og mye mat. Jeg vet ikke hva jeg forventet men jeg bare elsket det. Hotellet og betjeningen var helt topp og bassenget lå ved en klippe i havet. Vi hoppet ned i havet, tok trappen opp og slapp unna all sand (og barn!) Alt var bare så lettvint og nærme. Og så uendelig vakkert. Vi har latt mobil og klokke ligge igjen på rommet og bare vært oss?!

Jeg leste ut to bøker: En mann ved Ove og Hypnotisøren. Førstnevnte er den aller beste boken jeg har lest i hele mitt liv. Jeg lo så tårene trillet på en side, og gråt av den neste. Jeg begynte å lese den igjen etter Hypnotisøren og gråt da også. Er ikke håp sier jeg bare.. Hypnotisøren var helt OK, hverken mer eller mindre. Nå har jeg lest så mange krimbøker at jeg kan nesten oppskriften. Men det blir liksom ikke bedre enn Harry Hole, desverre. Men jeg vil gjerne se filmen, for den tror jeg er bra 🙂 Så nå har jeg kjøpt A man called Ove til Howie, og jeg skal kjøpe alt Fredrik Backman noen gang har skrevet. For en mann!!

Ellers har vi laget noen nye husholdsregler hjemme. Kun se på tv når vi skal se noe spesielt, ellers skal den være avslått og jeg vil veldig gjerne bruke det lille jeg har av fritid til å lære meg en nytt språk. Jeg har tenkt lenge på hvor lite vi lærer av å ikke bruke tiden vår riktig. Så valget har selfølgelig (!) falt på spansk og jeg vil veldig gjerne lære mange ord før jeg melder meg på et språkkurs.. Vi får nå se, men jeg følte meg så inderlig teit i Spania da jeg bare klarte å si en, to, takk og Pina Colada… Det holder liksom ikke i lengden…

Uansett, her kommer et lite dryss av bilder fra uken på Mallorca ♥

Jeg er så utrolig heldig som skal gifte meg med Howie.

Eventing

My horse is ace

Jeg har endelig summet meg etter lørdagen, har fri i kveld og kan derfor ta meg noen minutter med blogging. Og dessuten fikk jeg bildet i posten så da var det bare å ta frem macen!

For.en.helg sier jeg bare! Det gikk over all forventning og litt til. Vicky startet lørdagen  rett etter 8 og hadde en veldig fin dressurtest, èt stopp i sprangen og neeeesten feilfri i feltritten, med en tidsfeil for å ri for raskt. Min dressur gikk også kjempe-kjempebra. Jeg brukte lang tid på å varme opp og sjenkelvikinger fram og tilbake, øst og vest. Jeg fikk han konsentrert og ungikk å galoppere. Vi fikk komme til alle banene selv om de hadde pause og gjorde det samme rundt der. Han begynte skikkelig gira men roet seg etter hvert og var klar når det ble min tur. Vi gjorde ingen feil i det hele tatt, men fikk selvfølgelig minus fordi det gikk for sakte, noe jeg var fullstending klar over. Totalen ble 38.08 feilpoeng (61.92%) og tommel opp etter en mye vanskeligere test enn sist. Fikk 7 poeng to steder og var fornøyd!

Deretter var det sprangridningen som gikk lekende lett, etterfulgt av sykt nervepirrende feltrittsbane. Hadde jeg sett banen før jeg meldte meg opp, hadde jeg aldri gjort det. Det var mye større og teknisk vanskelig.

Men hesten min fløy virkelig. Jeg visste jeg var nærme en litt for rask runde så tok meg god tid. Men endte FORTSATT med feilpoeng fordi jeg var for rask og datt akkurat ut av plassering på en sabla god (men sykt irriterende) 11. plass. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle kjempe om plassering på våres tredje stevne, i en international 90. Nå er det bare å ikke være så høy på pæra, øve enda mer og ha fullt fokus fram til våres neste stevne i midten av Juni – Warwick Hall.

 

 

Eventing

Floors Castle and my first BE90

This post, unlike the others, will be written in English. I don’t have access to my Norwegian keyboard and can’t be asked to copy and paste all the funky letters.


Good morning all! I have a new event this weekend – Floors Castle! Apparently it’s even posher than Dalkeith, (which was the nicest park I have ever been to), so to say I’m excited is an understatement. I am buzzing….. I packed most of my gear last night, and this morning when we took Rebel in from the field. He’s been living outside for over a week now and I hope that will take the edge off him for the dressage test. But I know from experience that horse can run on adrenalin so you never know. If he’s AS BAD tomorrow I’m half tempted to give him some calmer before the event, but I rather not, as he will compete in three disciplines and needs the oomph. Wish we did the Cross Country first to get rid of the steam, lol.

Vicky, Leah and Tommy (the horse) picked me and Rebel up from the yard and we are now heading south to beautiful Floors. Vicky will ride Mili tomorrow at 08.06 AM…. Which is early even for me. You need loads of time to plait, tack up, get your number, pay your entry and warm up before you can enter the ring… Then it runs quickly to the last discipline – XC. I am not in before 10.20 ( I think) so will help Vicky as much as I can in the morning.

I am doing my first 90cm, and those 10cm from 80 will feel like a meter. It’s the same level of dressage, and I feel confident enough in the jumping ring but very nervous for the cross country. I know some of the jumps will be well over a meter as they can raise them with brushes… I hope I can stay calm, positive and ride forward even when he gallops 100 mph…

Either way, it will be a really good weekend with the girls and its always an experience, – an important element for future events.

 

Glasgow, Hverdag

Jentene feirer forlovelse

For en fin helg dette har vært! Lørdag red jeg grytidlig på morgenen før jeg gikk tur med Mumford og støvsuget huset. Deretter så jeg fem timer av Badminton Horse Trials før jeg sminket meg og gjorde meg klar for kvelden i Glasgow. Vi skulle ta toget klokken 5 og jeg måtte kjøre bilen til jobben til Howie så han slapp å gå hjem etter èn uke på fotballfylla, flytur fra Barcelona og kveldsvakt på jobb….

Første stoppested var Corinthian med fine drinker i godt selskap. Det er faktisk en stund siden vi var samlet i Glasgow, noe som er helt tullete for det er kun 40 minutter med tog, men det var desto morsommere på Lørdag. Vi kom nesten for sent til Sapporo-bestillingen vår, men var heldig nok til å beholde bordet! Lauren anbefalte restauranten og den skuffet ikke. Kanskje ikke heeeelt hundre prosent på servicen, men jeg gir dem en god 7. Maten var uansett veldig god og jeg var helt i hundre over å spise sushi igjen! Det ble to typer sushi til forrett og Beef Teriyaki til hovedrett. Altså den var så god og jeg ble nesten litt stum! Tror vi alle hadde det helt toppers!

 

Og før vi vendet nesa hjemover stoppet vi for enda en cocktail men fant fort ut at det ble den siste. Det finnes ikke noe verre enn å ta det siste toget hjem fra Glasgow en lørdagskveld, uansett hvor full man er. Det har jeg gjort èn gang og aldri igjen! Makan til unge (og gamle for den saks skyld) drittsekker skal man lete lenge etter og toget hjem i 11-tiden kunne ikke passet bedre. Jeg ble hentet av Howie som jeg ikke har sett på nesten to uker og lille Mumf selvfølgelig! Det var altså en veldig koselig og akkurat passe mye alkohol gjennom kvelden! Våknet tidlig uten hodepine! Bonus!!

Eventing, Livet med hest

Dalkeith Horse Trials – Oppsummering

Da vi omsider kom oss fram til stallen kvart på 7 var det liten tid til å gå banen med en instruktør. Vi bestemte oss derfor for å ta det med knusende ro, og etter at Rebel hadde fått middagen sin kjørte vi til Dalkeith Country Park. Været var helt fantastisk og solen skinte for oss. Mumford løp rundt og snuste på alt mens vi spiste litt potetgull før gikk feltrittsbanen. Howie ble kjempeimponert og det gikk opp for han hvor viktig dette stevne var. Hindrene var gjennomfort og vannet var rodlig. Jeg tok bilder av alle hindrene som jeg senere gikk igjennom før jeg la meg. Mumford fikk gå uten bånd siden det ikke var noen andre der og vi tok det som en fin kveldstur. Howie var veldig engasjerende og vi snakket om hvordan jeg skulle ri på alle strekningene. Noen hinder var vanskelig å komme til, men ingenting Rebel ikke kunne hoppe. Han tok alt på strak arm sist sa jeg følte meg veldig trygg.

Vi sjekket inn på Ledburns Inn og spiste god middag før vi var i seng rundt 11. Jeg drømte Rebel hadde fått infeksjon i øye over natten og kunne nesten ikke vente med aa reise til stallen for å gi han frokost. Han var våken og klar i hodet. Vi gikk en spasertur i sola for han ble striglet og flettet. Vi kom fram til Dalkeith i god tid og tok med oss Mumf for å hente startnummer, før vi var klare for dressuren… Som altså gikk rett vest.

Jeg vet ikke helt hva som skjer med oss i dressuren men jeg blir altså så utrolig nervøs. Jeg priser herren hver gang jeg ikke blir disket liksom og rir nok veldig anspent. Han slappet ikke av et sekund og hadde høyere puls når han var ferdig med testen enn etter fem minutter med feltritt. Vi endte å 57% og tok med oss 43 feilpoeng i sprangen hvor vi hadde en bom ned. Det var ikke uflaks en gang, bare elendig ridd.

Så litt skuffet var jeg jo men enda mer slappet jeg av før feltrittet. Jeg var jo ikke i nærheten av plassering så tok det litt med ro. Jeg kom inn på oppvarmingen og vi begge var helt avslappet. Han var så deilig å ri, så kontrollert. Hoppet kun tre hinder før det var våres tur og jeg hørte i mikrofonen at rytteren før meg fikk et stopp på hinder nummer 17. Det var et av hindrene som var bygget opp med busker, rett etter en nedoverbakke og en 90 graders vinkel med tre galoppsteg før sats. Det var altså ikke lange stubben hesten har å fokusere på.

Vi fikk startsignal og vi satte avgårde. Han hoppet alt latterlig enkelt og fløy som en virvelvind på slettene der. Jeg tror jeg smilte fra øre til øre og roste han hele veien. Vi hadde fin flyt helt til nummer 10 hvor jeg tok han ned i skritt for å vende nesa i riktig retning for å unngå stopp, deretter bar det til vannet som var nummer 14 hvor han sakket av farten. Jeg gav han et spark og vi kom oss fint gjennom det røde vannet ut av kombinasjonen uten feil. Puh!! Så bar det videre og 15 og 16 før det var en lang strekning til hinder nummer 17. Jeg var i feil galopp og tok han ned i trav før jeg fattet en ny (og veldig kontrollert) galopp mens jeg pushet han så langt til høyere som mulig. På den måten fikk han mer tid til å se hinderet og idèt jeg svingte til 17 sa jeg “IT´S THIS ONE REBEL!” og han hoppet så fint som bare det. Deretter bar det mot mål og jeg var overlykkelig når vi krysset linjen uten et sabla stopp! Jeg gråt en skvett når jeg skrittet han ned og hørte en liten gutt i familie si til moren sin: “Look mum, the horse is smiling”. Så gråt jeg litt til ♥

Vi var tre sekunder under optimaltiden noe som er helt perfekt i mine øyne, og endte opp midt på resultatlisten. Vi fikk ingen premie, men jeg har virkelig troen på vi en dag skal få det til. Bare vi får årning´s på de dressurnervene så…

Livet med hest

Når du får motorveien stengt en fredag ettermiddag

Det var jo dette innlegget jeg skulle skrevet først, egentlig tidlig forrige uke. Men så skjedde det litt av hvært og hodet satt ikke riktig skrudd fast. Jeg hadde til og med forhåndskrevet et innlegg som skulle publiseres fredag ettermiddag, på vei til Edinburgh. Jeg tror jeg skrev om hvor organisert jeg var, at alt var pakket, hesten var ren og pen og vi var superklare for en fin familie helg med hund og hest…

Takk og lov at jeg ikke publiserte det innlegget, for vi hadde ikke kjørt lenger en 30 minutter før lastebilen koker og vi klarer så vidt å komme oss på siden av motorveien. Vi ringte utleierne som skulle komme med en gang og jeg tok meg friheten til å sjekke om hesten hadde det greit. Gav han gulerøtter, litt kos, og lukket vinduet for all trafikken. På vei ut ser jeg en politibil og politimenn som snakker med Howie. Ble forklart at vi ikke kunne parkere her da det var farlig for annen trafikk. Jeg hadde lyst til å være litt ufin men forklarte veldig godt at vi  ikke hadde stoppet med vilje og ville helst sett av vi kunne kjøre videre på stevne. Han foreslo vi ble kjørt på verksted, men var intetanende om Rebel som sto bak. “It seems like we have a problem here”, klarte han å presse ut og jeg gav han nesten stående applaus. I tiden frem til utleirne kom med verktøy var de under panseret i 30 minutter og brukte all vannet vi hadde med oss. Det viste seg å være hull på slangen så det var lite vi fikk gjort før vi fikk mer hjelp.

Vi ventet i bilen våres mens konstablene ventet i sin. Redningen kom etter nye 30 minutter, med verktøy, en Land Rover og splitter ny hestehenger. De gjorde alt de kunne med det de hadde,men fant fort ut at bilen måtte på verksted. De sa jeg måtte flytte hesten på hengeren og ta den videre, noe jeg ble lettet for å høre. Helt til jeg regnet ut to pluss to og så for meg Rebel galoppere midt i trafikken… Jeg nektet plent å ta ut Rebel, og politiet måtte tilkalle ekstra hjelp for å stenge av motorveien… En patrulje på toppen av bakken, og en ved oss. “The last car passing is Mini”, får vi beskjed om gjennom radioen. Og når den lille bilen tutet forbi ble det helt stille. Jeg tok ut Rebel fra lastebilen og bort til hengeren, som han absolutt ikke ville inn i… Vi prøvde med mat, longeringsline og det vi hadde tilgjengelig. Helt til jeg ble så oppgitt at jeg klasket han på rompa og han skvatt inn.  Da åpnet de veien og vi kjørte til Edinburgh i en Land Rover… To timer senere enn antatt.

Jada, så vi var på Twitter og radioen, og var årsaken for kø hjem en fredagsettermiddag. Man har ikke levd før man får motorveien stengt, ler Howie, vel vitende om hva som skulle skje dagen etterpå. Jeg syns han tok det fint ser du…

Bryllup

Ut av det blå og en ring rikere

Helgen i Dalkeith fortjener et eget innlegg, for maken til turbulente dager skal man lete lenge etter. Men da vi omsider kom oss hjem hadde vi litt over en time på å gjøre oss klare for en middag ute med Jacob og Lauren. Lauren sendte meg melding for noen dager sider og lurte på om vi hadde planer for lørdagskvelden. Jeg syns det passet helt ypperlig at de ble med ut (på noe som visstnok var litt mer personlig og privat enn det jeg trodde) og inviterte de begge med til Lochgreen. Jeg tvang til og med Howie til å ringe restauranten for å gjøre to bord til fire, og ba han si til Jacob at de i HVERTFALL ikke kom til å ødelegge noen date… Så da vi omsider var hjemme litt senere enn planlagt hoppet han rett i dusjen. Jeg lå strekt ut i ridetøy etter en lang kjøretur og så gjennom alle bildene og videoene på mobilen. Han sa innimellom at jeg burde kjappe meg så vi ikke fikk så dårlig tid og jeg hoppet i dusjen, men la meg rett ned etterpå fordi jeg var så sliten. Howie romsterte nede og kom opp med kjoler jeg kunne ha. Jeg så han hadde laget hjerter av telys på kjøkkent (og ba han TA BILDE AV DET) før jeg gikk opp for å sminke meg igjen. Jeg tror med hånden på hjertet han nesten gav opp der og da, men prøvde et tappert forsøk igjen.

“Du aner ikke hva Mumford har klart nå”, hørte jeg nedenfra. Jeg lukket øyene, rett før jeg skulle ta på meg mascara og bannet høyt. Hvis Mumford hadde dratt med en dau kråke inn i huset så klikker det for meg, tenkte jeg, mens jeg marsjerete ned, klar til å kjefte på han. Jeg rundet hjørnet inn på kjøkkenet, hvor Mumford hadde en lapp på halsbåndet. Jeg gråt momentant fordi jeg skjønte hva som skulle skje. Også gråt jeg enda litt mer når jeg leste lappen ♥

Det var veldig koselig, veldig uventet og jeg var veldig lykkelig.

Vi kommer til å gifte oss i Skottland, mest sannsynlig sensommeren neste år. Vi har noen lokaler i tankene men vil veldig gjerne se dem før vi bestemmer oss. Masse tanker har vi selvfølgelig men jeg har vært hjemme i Norge og Howie reiste akkurat til Barcelona på fotballturnerning. Vi får skynde oss langsomt tror jeg.

Eventing

Hvordan ligger vi an?

Vi har ikke trent mye denne uken, eller forrige uke. Det ble flere dagers hvile og avslappende ridning rett etter stevne forrige helg. Mandag ble han ikke ridd i det hele tatt og tirsdag jogget vi mest. Fri onsdag og litt mer trening torsdag og longering fredag. Har ridd gjennom testen min et par ganger nå og håper jeg husker den. Denne testen virker enklere enn forrige gang men det kommer mest an på hesten på selve dagen. Hjemme er han helt fantastisk å ri og jeg tenker selv at dette hadde blitt en veldig god test. Så varmer vi opp på stevnedagen (på gress) og hesten min er byttet ut med en nervøs giraff som aldri har sett andre hester (eller dommere) før. Akk…
Etter tilbakemeldingene fra forrige gang har jeg lagt fokus på mye mer bein og halvparader når han øker farten istedenfor. Det begynner å ta form… Vi får bare øve fram til lørdag og forhåpentligvis får jeg en litt bedre prosent 🙂


Sann ser det ut hjemme hos oss. Noen ganger veldig ryddig, andre ganger veldig rotete. Jeg orker bare ikke ta med alt hjem når det skal ut igjen om noen dager.. Jeg pakket smått i går og pusset ét hodelag og salen. Det andre hodelaget bruker jeg fram til torsdag så pusser jeg det også. På Fredag henter Howie hestebilen og deretter meg på jobb halv 1. Da reiser vi i stallen for å pakke og longere Rebel før vi stikker nesa til Edinburgh. Det er egentlig helt vilt å opstalle hesten der når det er så nærme, men man vet aldri når man skal ri, eller om klassen din er først. Og jeg nekter å reise fra Troon klokken 4 på natten for stevnestart klokken 8. Dessuten vil jeg gå banen på Fredag… To ganger!!!!!!

Hverdag, Livet med hest

Neste stop: Dalkeith

På Fredag pakker vi sekken nok en gang. Kjæreste, hest OG hund skal på en weekend away heleee veien til Edinburgh. Vi har booket et hotel både for Rebel og for oss. Mumford skal selvfølgelig være med så dette kan umulig gå bra. Jeg ønsket med dette av Howie i bursdagsgave og har sett frem til dette lenge før jeg booket Forgandenny.. Og nå kan jeg endelig telle ned dagene!

Jeg kommer til å starte akkurat samme klasse som forrige uke – 80(T). Dressurtesten er lik i 80 cm og 90 cm, men jeg vil gjerne komme meg gjennom hele runden før jeg begir meg utpå 90. Hvis alt går etter planen, og Rebel føles fin, melder jeg oss på et nytt stevne i Mai. Så tar vi det stevne etter stevne. Skal ikke kimse av feltritt altså, der må man virkelig ha hodet med på laget.


I går tok Robyn og jeg med oss hestene til Titwood, den fineste feltrittsbanen kun 6 minutter unna stallen. Man kan leie den så lenge man vil for 250 kroner og hoppe de hinderene man ønsker. Raketten hoppet alt bortsett fra et veldig smalt hinder på rundt èn meter. Jeg styrte han mot det flere ganger men han prøvde alltid å løpe til siden. Jeg gjorde ingenting med saken, siden jeg ikke følte det var ugangskråker… Tror rett og slett han ikke følte seg modig nok. Tok han over et litt mindre, men like smalt hinder som han spratt over med èn gang. Og lot det gå. Ingen vits i å tvinge han over, kanskje han hopper det neste gang, hvem vet?

Da vi kom hjem måtte han rett og slett spyles.. Aaaalt var gjørme. Ridestøvlene mine, hesten, gjordten og beinskyddene. Så fikk han på seg pysjen, masse masse høy og tidlig middag så jeg kunne reise hjem før det var mørkt. I morgen er det tilbake på jobb i tre dager før vi vender nesa mot Edinburgh! Jeg gleder meg kanskje litt for mye 🙂

Translate »