Instagram

Life with Rebel

Stevne 29. Januar

February 4, 2017

Forrige Søndag var jeg på stevne, men har ventet på bildene en liten evighet. I dag tidlig, sånn akkurat nå, plinget det inn en email. Jeg har bestilt dem ferdig printet men jeg fikk de digitale i dag. Kvaliteten er ikke hundre, tror de ligger på 900px, isteden for den optimale bloggstørrelsen 1400px. Men men, alt er bedre enn ingenting 🙂


Jeg syns stevner er absolutt best på Lørdager. Da har man fortsatt en liten evighet med helg igjen. Når jeg konkurrerer på Søndager blir jeg alltid så skuffet når alt er ferdig og må vente i fem, seks dager til før mer moro. Haha, jeg hører meg selv her.. Jeg ER glad i jobben min altså, og hadde jeg ridd stevner hver dag hadde det ikke vært så stor stas heller! Men det er helgens høydepunkt, uansett resultat. Jeg treffer alltid på så mange kjente, vi alle heier hverandre frem, Rebel er alltid snill og prøver så godt han kan. Også er det så gøy med fart og spenning! Når man har ridd runden, uavhengig av høye, har pulsen steget godt over det normale. Adrenalinet har svevd i kroppen lenger enn man er klar over og alt er bare…. ja.. fint?

Dette stevnet var ikke viktig for min del. Altså, alle stevner er viktige for delmål, rutiner og trening, men jeg kunne ikke kvalifisere meg til noe. Med mindre jeg rir fem feilfrie runder før mars. Så der tok jeg det meg kokende ro og red bare helt vanlig. Eller vanlig og vanlig. Jeg red med det mildeste bittet noensinne, og brukte beina mer enn noen gang før. Riv gjorde meg ingenting i dag, vi prøver heller å finne knappene så ALT klaffer! Jeg har ridd så mange runder med flaks, og selv om jeg er plassert er det alltid en bismak når det skjer. Jeg vil ikke komme meg opp og frem med flaks. Jeg vil være kjempegod i det jeg gjør. Så denne helgen tok jeg frem mitt todelte trinsebitt i gummi, og sa til meg selv at jeg skulle ri fremover, uansett. Ikke alle hester man kan gjøre det med, men Rebel hopper absolutt best med litt fart under seg. På en av våres aller første sprangtreningen så ridelæreren til meg. “Jo fortere du innser at dette ikke er en hest som galloperer i fin sakte flyt på sprangbanen, jo fortere kommer dere i mål. Hvis det er dèt du er ute etter, selg han”. Jeg satt med åpen munn og sa ingenting. Det slo luften ut av meg og jeg kommer aldri til å glemme det. Så istedenfor å gjøre å bruke endeløst med omskoleringstid får jeg heller ta han som han er – en liten pocket rocket med vilje av stål.

Så våres hoppning er ikke som alle andres, fordi hesten min ikke er som alle andre hester. Jeg prøver hele tiden å treffes på midten. Noen ganger tar jeg for mye kontroll, andre ganger går det for fort. Og sånn driver vi, lærer hverandre å kjenne, selv etter to år. Men NÅR vi klarer det.. Er det ingen som er lykkeligere enn meg. Jeg tar ingenting for gitt.

Derfor, når alt går etter planen, er det moro med nye utfordringer. Jeg har aldri aldri (ALDRI) hatt et større støtteapparat enn det jeg hadde som ponnyrytter hjemme som 15-16 åring. Der hadde jeg ridelærere som ville at jeg skulle lykkes, like mye som meg. Hun var på nesten alle stevner, varmet elevene opp før vi gikk inn på ridebanen. Hvis vi var klare for neste klasse fikk vi høre det, og alle klatret oppover, med støtte fra familie og venner… Her har jeg ingen familie som dytter meg oppover. Ikke har jeg ridelærere som varmer meg opp eller forteller meg hvordan jeg ligger an. Alt går på feelingen og noen ganger er det så utrolig vanskelig å pushe seg selv, helt alene. Så, når denne gangen mine nye stallvenner kjørte samme lastebil på stevne ble alt litt bedre. Jeg fikk hjelp på oppvarmingsbanen og gode ord før start. Når jeg var ferdig med 90 cm fikk jeg streng beskjed om å melde meg opp på Discovery, hvor starthøyden ligger på 1 meter. Jeg mumlet at jeg ikke trodde jeg var klar men det dret han i.

Så på Søndag var vi ett hakk tøffere og fullførte våres første Discovery med et nedslag. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med meg selv eller Rebel. Og kan vi også bruke noen sekunder på bilde under?

Selv om det går treigt og seigt går det i allefall fremover 🙂