Life with Rebel

The important things in life

March 19, 2015

English recap below

Hester. Altså hvor starter man? Jeg vet ikke hvor gammel jeg var når jeg begynte å ri, annet enn bilder av meg, knøttliten med mormor, pappa og Sognejokeren. Jeg var så kry at jeg holdt på å sprekke, og ville helst at HELE Hokåsen skulle se meg på hesteryggen. Føttene var for korte til enhver stigbøyle, men jeg satt limt fast i salen. Deretter var det ridetimer hver eneste fredag og mamma kjørte meg til alle. Der møtte jeg søskenbarnet mitt Mari og vi red i en time på Hov før jeg ble med tante og Mari hjem til Galterud der vi alltid spiste hjemmelaget pizza og popcorn. Dagen etterpå var ritualet Bonanza, og selv om jeg elsket helger så var det hele 6 dager til neste ridetime.

Jeg fikk min første ponni når jeg var rundt 12, deretter kjøpte vi Cindy når jeg var rundt 14, og sisteman ut var min elskede Casey. Jeg har ikke ord for hvor mye han betydde for meg. Vi var premieplukkere uten like, og han var ponni med enormt mye sjel. Jeg hadde han hjemme og mormor hjalp til nesten hver eneste dag. Vi red mest på tur, hoppet noen hjemmelagede hindere innimellom, og startet stevner på Hov. Det var ikke noe annet i livet som var viktig akkurat da. Jeg levde og åndet for hest.

Det kom uansett en dag hvor jeg var for stor til Casey og følte det var på tide å selge han til noen som kunne ha like godt nytte av han som det jeg hadde hatt. Ei lita jente på Flisa kjøpte han, og fortsatte der jeg slapp. De passet som hånd i handske, og jeg visste det rette valget var tatt. For meg derimot var et stort tomrom skapt, og jeg fant meg selv jogge klokken 1 på natten fordi jeg hadde for mye energi til å sove. Alle de effektive treningstimene var borte og jeg hadde så mye fritid at jeg ikke visste hva jeg skulle bruke dem på. Noen ny hest ble det desverre ikke siden jeg startet på videregående, og plutselig måtte bruke kveldene på lekser (dette var da et nytt fenomen for meg som alltid viet kveldene i stallen)

Så var videregående ferdig, jeg reiste til Australia, tok en bachelorgrad, flyttet til Glasgow og har nå jobbet som designer i over et år. Hele den tiden har jeg trodd at den forbannade hesteinteressen skulle forsvinne, og at det kun var noe jeg var interessert i som ung. Du finner relativt fort ut at det ikke stemmer når du abonerer på feitv, helst vil besøke hestebutikker bare for å se, og hjelper venninnen dine med å måke møkk fordi du syns det lukter godt. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Dette har jeg ikke sagt til Howie, men jeg ville egentlig flytte fra Glasgow ene og alene for å ri igjen. Glasgow var bra det, misforstå meg rett, men jeg var ekstremt ensom. Jeg kjøpte klær jeg kunne blogge om for å få likes, gikk i hæler på jobb for å skape et inntrykk og prøvde å leve litt ala SATC. De på jobben tror fortsatt at jeg er fashionista, noe jeg inni meg synes er veldig morsomt

Men nå har det seg sånn, at det livet aldri var meg.  Jeg var veldig ulykkelig, prøvde iherdig å gjemme det og sa til meg selv at jeg passet inn i en storby med kafèer på hvert gatehjørnet. Jeg har lurt så mange at jeg mistet meg selv. Helt til jeg satte meg på Rebel og tårene nesten trillet nedover kinnet. Holde i tøylene, bruke setet, skape bånd og reaksjoner mellom deg og hesten. -Jeg var solgt, og ekstremt lykkelig. Jeg våkner om morgenen, ser i taket og prøver å tenke hvilken dag det er. Er det hestedag eller en hvilken som helst annen kjedelig dag? I dag er en kjedelig dag – onsdag. Jeg har Rebel kun fredag, søndag og mandag, noe som er ALT for lite i mine øyne. Men han er ikke min, og det får være grenser på hvor langt man kan pushe dagene. Jeg får smøre meg med tålmodighet, være glad for de dagene jeg kan være i stallen, forberede Howie på at alt i huset snart kommer til å lukte hest, og at han værsegod må være med på stevner. For Rebel og jeg skal vise dem at han er ufortjent dårlig rykte.

6253b64ce43558a505c096159c05f8f8

51b2a42960a219c83a7bd69653c4e7d0


Horses. Where do I start? I don´t know how old I was when I started to ride, but I must have been around 4 when my grandmother and my dad walked Sognejokeren around with me on his back. I was so proud and wanted everyone to see me and “my horse.” My feet were too short for any stirrup, but I was glued to the saddle. From then on me and my cousin had riding lessons every friday, and I got my first pony at the age of 12. Not until I was 15 I bought my best friend – Casey. He was a black Connemara cat. 2, and absolute drop dead gorgeous. I have no words for how much he meant to me. We were prize pickers without equal, and I loved every minute spent with him.  When I turned 16 I was no longer allowed to compete classes suitable for ponies, and it was very unfair to force him around a bigger course with longer distance between fences. My trainer also mentioned I was getting a little to big for him, and that she knew a girl who would be perfect for Casey.  It was an extremely hard decision to make, but it was also so right. The little girl bought him and continued where I left off. I knew the right choice was made, but for me however, was a huge void created and I found myself jogging at 1am because I couldn’t sleep. I decided not to get a new horse as I started high school, and suddenly had to spend evenings doing homework (this was a new phenomenon for me)

After college I traveled to Australia, received a Bachelor, moved to Glasgow and have  worked as a designer for over a year. This whole time (which turned out to be 10 years) I though this passion of mine would disappear, and only was something I loved when I was young. You realise quite quickly it’s not true when you drive to a horse shop just to have a look, pay monthly to watch show jumping, and help your friends doing the bedding because it smells nice. So I decided to do something about it, and moved away from Glasgow solely to ride again. Don´t get me wrong, Glasgow was nice, but the alarm went off when I realised I bought clothes I could blog about and hopefully get more likes. (Which was like friends to me.)

Turned out that life was never me. I love big cities, walking around in pumps, drink coffee and eat lunch at restaurants, but I would give it up any time. I was torn between something I knew and was familiar with, or just start again. All over. I have moved so many times that I just wanted to settle somewhere. Have a base – a routine. I have no words over how happy I am at the moment. How happy I am to have horses back in my life. Rebel turned out to be what I’ve searched for all these years, and I want to spend everyday with him. But he is not mine, and there is a limit for how much you can push that part-time loan. In the meantime Howie and I can argue if the car smells horsie or not.

    EnglishNorsk bokmål